torsdag 31. januar 2013

TRUVERDIG AUGEVITNE

Du har sikkert treft på han, du òg. Han som er så skråsikker på at han har rett, fordi "...eg var der sjølv og såg det med mine eigne auge!" Ein nær slektning var sjømannen som meinte å ha god innsikt i eit lands tilhøve fordi han hadde vore i ei hamnekneipe i ein hamneby der i landet og opplevd dei innfødde. Me som har fuska litt i historiefaget, har òg lært at ein bør vektleggje primærkjelder og førstehandskjelder. Men me har lov å vere kritiske.
   I februar 1967 var det VM i skeiser på Bislett. Me vona sjølvsagt sterkt på Fred Anton Maier frå Tønsberg Turn, guten som skulle ta arven opp etter Kupper'n, i det minste på dei to lange løpa. Og Fred Anton gjorde sitt beste, han hausta både gull og ære i karrieren sin.
  Nokre studentar eg kjende flyktig mens eg studerte i Bergen, heiv seg på toget og lét Bergensbanen føre seg trygt over fjellet så dei kunne få oppleve norsk verdsmeister på norsk is. Dei hadde det retteleg lystig, og dei fekk vel med seg litt av det som hende på isen.
   På toget heim att kom den eine av karane i heftig disputt med ein medpassasjer som hadde opplevd VM gjennom NRK si eminente overføring. "Ja, det var flott å sjå at Maier vart verdsmeiser," sa studenten. "Maier? Han vart nummer tre, berre. Det var jo Kees Verkerk som vann laurbærkransen!" opplyste den andre.  "No må du gje deg! Maier vart verdsmeister. Eg var jo sjølv til stades på Bislett og såg det med mine eigne auge!"
   Ja ja. Guten hadde iallfall fått med seg at Maier hadde vore ute på isen. Men slått av både Verkerk og Schenk i samandraget. Og så tapte han milløpet i samløp med Kees. Me får unnskylde vår mann med at skeiseløparar ser svært like ut i draktene sine.



onsdag 30. januar 2013

KONTRAREVOLUSJONEN

Viss du blar tilbake til bloggen min den 27. januar, finn du meir om revolusjonar og om skeiserevolusjonen i 1963. No kunne eg ha venta nokre veker med dette innlegget til femtiårsjubileet for den helga eg skal dvele ved. Men det er like greitt å få det sagt. Alle revolusjonar som det har vore litt tak i, møter veggen og må svelgje nokre usle nederlag.
   Etter skeise-EM i Göteborg den første helga i februar 1963 såg me med begeistring og spenning fram til VM i Japan. Nei, spenninga var ikkje så svært stor. Me visste jo at dei norske triumfane skulle kome, spørsmålet var berre kor overlegne gutane våre skulle verte denne gongen, og kva for ein av dei som skulle stå øvst på sigerspallen. Kunne det verte den pur unge nye stjerna Per Ivar Moe? Eg vona sjølvsagt på Kupper'n, min store helt.
   I Karuizawa var klokka allereie tolv om dagen når ho ikkje var meir enn fire om natta heime. Skulle me følgje med på direktesendingar, laut me velje mellom å vakje rundt eller å stå grytidleg opp. Eg trur eg kom meg til sengs og stod opp i otta, for dette var det viktig å få med seg, og litt utkvild burde ein vere. Laurdagen gjekk slett ikkje som me hadde tenkt. Han der svensken, Jonny Nilsson, han som snytte oss for distansesigeren på mila i EM, gjekk sigrande i mål på halvmila og stal den nye verdsrekorden til Kupper'n. Og verre skulle det verte. Dagen etter utmanøvrerte han det fem-mannsterke norske laget, snytte oss for laurbærkransen og attpåtil sette to nye verdsrekordar, på mila og samanlagt. Ja, han slo Kupper'n sin uslåelege 15.46.6 frå Squaw Valley! Vår store helt hadde mista tre verdsrekordar på to dagar og måtte nøye seg med andreplassen samanlagt
   No var rett nok den norske laginnsatsen heiderleg: fem blant dei sju beste. Men det var ikkje ein lagkonkurranse.
   Namnet Karuizawa smakar ekkelt den dag i dag.

tirsdag 29. januar 2013

HISTORIKAREN JON

Ved minnestunda etter Jon i går vart det opplyst om den glupande interessa han hadde for historie. For meg som historielærar var det både ei stor glede og ei viss utfordring. Enkelte emne hadde han mykje meir peiling på enn eg. Men våre felles interesser for faget gav grunnlag for mang ein gjevande prat.
   På ein festmiddag på Voss i fylkeslaget av lærarorganisasjonen vår var me der begge. Eg hugsar ikkje om det var mens organisasjonen heitte NUFO eller om det var etter at det vart Lærarforbundet. Eg innbiller meg at det var eitt eller anna rundt jubileum som skulle feirast. Jon var med i fylkesstyret, eg var ein skarve lokallagsleiar.
   Jon hadde eit frodig foredrag om læraraksjonar under krigen. Han drog linjer, han spissa det med dramatiske episodar og ein snev av humor. Etter at me hadde klappa ferdig, utbraut ein som sat til bords nær meg: "Du så heldige dei må vere, dei elevane som har ein slik historielærar!" Eg skaut inn at han slett ikkje var lærar i det faget. Undringa til dei som sat der, vart ikkje mindre då eg utdjupa at Jon var sivilingeniør av utdanning og underviste for det meste i økonomifag og matematikk!

mandag 28. januar 2013

JON





Torsdag den 17. januar døydde Jon Lund, min gode kollega, granne og ven gjennom eit tredjedels sekel. Eikelandsberget grendalag bad meg seie nokre ord ved minnehøgtida i dag. Då sa eg mellom anna dette:

I år er det tretti år sidan tretten hus vart bygde og tretten familiar flytte inn på den staden som fekk klengjenamnet Raudaberget i Valo. Det bur framleis urinnvånarar i dei fleste husa, og dei som har flytt inn seinare, vart snøgt minst like gode grannar som me som kom først.
   Det var eit vågalt prosjekt å kjøpe, tilretteleggje og fullføre eit slikt byggjefelt der det før berre fanst berg, brakje og sauer. Men heldigvis hadde me Beate og Jon med på laget frå starten. Eg fattar ikkje korleis me kunne  ha  makta det utan dei.
   Jon hadde blant så mykje anna fire høgt utvikla eigenskapar som me drog vekslar på, og som gjorde han til ein leiarfigur:
1) Ein umåteleg teoretisk kapital. Det han ikkje visste nok om, fann han fort ut av.
2) Velutvilkla organisasjonstalent som skapte orden i ein urskog av arbeidsoppgåver me måtte gjennomgå.
3) Utprega praktisk sans og praktisk erfaring med alt frå rekneskapsføring til innkjøp og traktering av spikar.
4) Og sist, men ikkje minst: Ei nesten barnsleg tru på verdien av fellesskap og det å lyfte i flokk. Derfor sette han til sides personleg vinning og brukte ein rikeleg del av den enorme arbeidskapasiteten sin på oss og det me skulle ha i hop. 
   Ordet dugnad fekk eit nytt innhald takka vere Jon. Det vart ein livsstil, ikkje berre ei organisasjonsform som skulle gje synlege resultat både i byggjefasen og seinare. Når Jon kom skrevande i den falma blå overallen sin, sneipen i munnvika og topphuva på plass, vart det plan og mål med gjeremåla våre.  Rett nok kunne han irritere oss med sine grundige planleggingsprosessar: "Her må vi tenke oss godt om før vi begynner!" Iblant munna det ut i litt for trauste og monumentale løysingar. Jon tok ikkje lett på noko. Hovudregelen var likevel at arbeid vart gjort med velvalde og varige løysingar.
   Ei sak som eg ikkje har tenkt særleg over før no dei siste vekene, er kva han har hatt å seie for dei som voks opp her på Eikelandsberget. Ungane våre. Mange av dei la for dagen ei ekte sorg då tilstanden hans vart kjend, og ikkje utan grunn. Jon var kanskje den av oss vaksne som var mest oppmerksam på at dei yngre skulle dragast med i fellesskapet med meiningsfylte oppgåver når me hadde dugnad. I fritida og i festleg lag brukte han sin kreativitet til beste for ungane og ungdommane, anten det no var på båt- eller fjellturar eller i festlege samkomer.  Skattejaktleikane når det vart feira bursdagar i den ullmannlundske heimen vart legendariske.
   Me på Eikelandsberget kjenner ei stor sorg og eit tomrom som ikkje kan fyllast.  Men skal me leve vidare i Jon si ånd, tillet eg meg å sitere ertekroken  Johan Herman Wessel: "Man sukkar for han er ei mer. Man husker hva han var - og ler."
   Til slutt vil eg minne oss på at lesehesten Jon også var glad i poesi, og særleg då Olav H. Hauge. Då vil eg avslutte med dette diktet, som eg veit at Jon sette stor pris på:


Gjer ein annan mann ei beine

Han kom or fjellet, skulde heim,
fekk føring ifrå Osa
ut til Øydvinstò.
Og han var raust
og baud betal.
Men Osamannen 
var ikkje fal.
Eg vil betala;
eg kan ikkje nå deg
med ei beine att.
So gjer ein annan mann
ei beine då,
sa Osamannen,
og skauv ifrå.



søndag 27. januar 2013

REVOLUSJONEN I 1963: ULIKE REVOLUSJONSFASAR

I dag er det nøyaktig femti år sidan eit markant høgdepunkt i ein markant revolusjon. Dette fortener nokre kommentarar. Ein revolusjon kan delast inn i ulike hovudfasar. Han byrjar gjerne i rolege former og med stor optimisme. Så går han over i ein radikal fase med rasande eldhug, tru på mirakel og skilsetjande gjerningar. Men etter kvart glir han over i antirevolusjonære former, vonbrot og nederlag, og dabbar av.
   I dag skal eg nøye meg med å minnast dei to første fasane i den revolusjonen me opplevde vinteren 1963. Me snakkar om skeiserevolusjonen.
   Etter bragdene vinteren 1960 i Squaw Valley-leikane var  min store helt Knut "Kupper'n" Johannesen mest med på kjøt og flesk eit par år. Det rakk til norske meisterskap både i 61 og 62, men internasjonalt rakk han ikkje på pallen. Der stod det sovjetarar og nederlendarar. Dei andre nordmennene låg endå lenger bak.
   Så kringkasta dei resultata frå nyttårsløpa på Bislett ved inngangen til året 1963. Kupper'n hadde sett ny norsk rekord på 5000-meteren! Eg hoppa i stolen: "Han er betre enn nokon sinne!" ropte eg. Det viste seg dessutan at ei heil røys med unge løparar gjekk i mål på ulike distansar med strålande resultat. Optimismen steig. Enno var ikkje heimlandet til Oscar, Ivar, Hjallis og Knut avskrive som skeisenasjon.
   Festen følgde ei bratt kurve. Midt i januar vart Knut Johannesen norsk meister med flotte norske rekordar på både halv- og heilmila. Han snuste jamvel på den gamle rekorden til Sjilkov på legendariske 7.45.6. Berre eit par sekund unna, og det på norsk låglandsis! "Eg kunne nok ha greidd den òg, men me får ta ein ting om gongen," kommenterte han.
   Og så! Nøyaktig femti år sidan i dag var det norsk-sovjetisk landskamp. Dei siste ti åra - etter at Hjallis la opp første gongen - hadde jo sovjetarane forsynt seg grovt av titlar, medaljar og rekordar på skeiser. Men denne gongen vart dei totalt overkøyrde. Fire nordmenn gjekk under den gamle verdsrekorden til Sjilkov på halvmila! Kupper'n sette krona på verket med 7.37.8. Jubelen ville ingen ende ta. No gledde me oss fælt til EM i Göteborg veka etter!
   Der nådde festen nye høgder.  Radioapparata gløda der reporterane med håse røyster ropte ut rundetider og plasseringar. Me sat og noterte for harde livet og rekna på poengsummar. Og me fekk løn for strev. Firedobbelt norsk med Nils Aaness på topp. At det ikkje vart Kupper'n, var nok ikkje eg så glad for, men det fekk våge seg. Skeiserevolusjonen var langt inne i den radikale fasen. No trudde me at alt var mogeleg. Snart var det VM i Japan!
   Det var berre ein liten hake ved Göteborg-EM: Svensken Jonny Nilsson vann mila.

torsdag 24. januar 2013

LESEGLEDER 10: DEN GODE GRANNEN

For meir enn tretti år sidan fekk me ei driftig tysk dame som kollega på den vidaregåande skulen. Ho underviste i dei framandspråka me hadde: engelsk, fransk og sjølvsagt tysk. Mannen hennar var med på lasset. Han kunne titulere seg som lektor med fransk hovudfag. Men me hadde jo så mange fransklærarar gåande der, så strengt teke trong me han ikkje. Hos oss fekk han undervise i tysk, om eg ikkje hugsar feil. Han var eit stillfarande, langt og tunt rekel, lågmælt og fredsæl og kom litt i skuggen av den geskjeftige frua.
   Namnet hans var òg svært lite originalt, så eg reagerte ikkje mykje på det, sjølv om eg meinte å ha sett eller høyrt det før han dukka opp. Men etter nokre dagar eller veker kom eg over ei bok der forfattaren hadde nett same namnet som denne nye kollegaen. Om han hadde skrive boka? Jau, det kunne han ikkje nekte for.
   Så då kom eg heim med Alltid fleire dagar og begynte å lese. Nokså snøgt ropte eg på fru Anne at ho måtte kome og lese med meg. Me sat ei stund i lag i sofaen og las og klukklo over dei underlege påfunna som Ragnar Hovland serverte oss. Ho hadde enno ikkje helst på fyren. "Tru korleis eg kjem til å takle det," sa ho. "Eg kjem vel til å storflire når eg ser han!"
   Etter nokre år bygde me oss hus her på Eikelandsberget. Det gjorde Sabine og Ragnar òg. Han la bort lærargjerninga og sat heime og skreiv. Det sterkaste minnet eg har om dei, var då me skulle buksere pianoet til Ragnar ned frå andre etasje i huset dei budde i på Sunde dei første åra. Det var eit gammalt, trongt hus med ei smal trapp, og at me fekk pianoet ned i heilinga utan å måtte rive ned altfor mange vegger, må jo vere eit godt prov på at Gud er til. Ragnar er presteson, på same vis som Wergeland og Bjørnson. Og ein dugande musikar.
   Med Ragnar si hjelp og ein god forlagsrabatt fekk eg kjøpt inn eit klassesett til skulen av den før omtalte debutboka hans. Klasse etter klasse, elevkull etter elevkull, las og sleit på bøkene så dei løyste seg opp til eit lausbladsystem etter kvart. Me dreiv òg høgtlesing frå kateteret til klassar der elevane ikkje var særleg ihuga lesarar. Då sat dei i ro og følgde med.
   Etter nokre år flytte dei, først Ragnar, så Sabine. Men ei røys med bøker av denne originale skribenten står i bokhylla vår. Det er litteratur som glir lett ned, men som gjev ein underleg ettersmak. Siste romanen, Stille natt, har ein tittel som i verste fall kan tolkast som om ringen er slutta, den som byrja med Alltid fleire dagar.
   Eg vonar eg tek feil. Den gode grannen vår frå åttitalet har nok meir på hjarta.

torsdag 17. januar 2013

LESEGLEDER 9: DEN BERGENSKE DETEKTIVEN

I desse dagar er det - skrekk og gru! - førtifem år sidan eg heiv meg på franskstudiet på universitetet i Bergen. At eg skulle hamne på eit av dei faga eg mislikte mest på gymnaset, skal eg ikkje fundere over no. Eg fekk ikkje lite kjeft hos universitetslektor Grundt når eg opna kjeften og prøvde å lese eller seie noko på dette kråkespråket. Sunnfjordintonasjonen heldt ikkje mål: "Nei, nei og atter nei!" hylte han nesten før eg fekk fram ei halv setning. Sjølv stod han og knika seg mot den tettskrivne tavla med kritet vippande i kjeften så han såg ut som den avskyelege snømannen når han avslutta ei undervisningsøkt. For ordens skuld: Me elska fyren, med alle hans unotar og direkte stil. Det krydde ikkje nett av slike personlegdomar på Romansk institutt.
   I tillegg til ein del småsnobbete damer og eit par andre bondestudentar begynte det ein bergensgut som eg vart kjend med. Han var ganske fersk som student, hyggjeleg, usnobbete og svært ulik den brautande kjuagutten i parodiane. Gunnar var grei å ty til som samtalepartnar i pausane mellom dobbeltimeførelesingar.
   I eksamenssemesteret vårt hadde Gunnar ein stri tørn. Han gifte seg, fekk utgitt sin debutroman og tok altså mellomfageksamen i fransk. Det var ein tøff haust for den ferske ektemannen, forfattaren og studenten, og då han vitja Rosendal og las frå den nye boka si rett før jul, sa han: "Eg hadde nok mest suksess med de to første av disse tre prestasjonene!"
   Eg må tilstå at eg ikkje har lese debutromanen "Uskyldstider", heller ikkje neste boka "Fortellingen om Barbara". Men så tok Gunnar Staalesen steget ut i underverda og vart kriminalforfattar. Dermed kom suksessen, og eg vart del av leseskaren hans. Krimlitteratur har lege mitt hjarte nær, heilt sidan eg studerte Detektivmagasinet i svært unge år (jamfør kommentar frå bror Steinar for nokre bloggar sidan.) Jamvel mi fredsæle kone har i minst like stor grad late seg fange av av den handlekraftige bergensaren Varg Veum, glad som ho er i Bergen By. No fyller bøkene til Staalesen nesten to hyllelengder nede i kjellargongen, om det seier deg noko.
   Om me ikkje treffest mellom forelesingar lenger, Gunnar og eg, så hender det at våre vegar kryssar einannan framleis. Det er slett ikkje berre krim me snakkar om då.
 

onsdag 16. januar 2013

LESEGLEDER 8: DEN BLINDE FARTEN

I 1960 begynte dei å sende ein opplesingsserie i radioen med trønderen Toralf Sandø. Han las om nokre villmenn oppe i Namdalen som levde sine liv i ein blind fart utan å ottast verken Vårherre eller trollpakk. Det eine karsstykket avløyste det andre, den eine ættleden kvassare enn den neste. Så gjekk det nedover med ætta, heilt til han Odin kom og freista å sameine etisk høgverde og ættebyrgskap. Han enda sitt liv på eit båtkvelv for at hans argaste fiende, Laurits, skulle få leve.
   Papen vart fengsla av opplesingane, og me andre høyrde nok litt, me òg. Men papen nøgde seg ikkje med Sandø og NRK, han fekk lånt bøkene om Juvikfolket og pløgde gjennom både dei og fleire andre bøker av Olav Duun. Papen las alt mogeleg, frå dei mest tullete kioskbøker til høgverdige romanar av aktverdige diktarar. Når han hadde lese ei Duun-bok eller ei anna bok, brukte han seine kveldsstunder til å fortelje  mamma kva dei handla om, så ho slapp å lese dei.
   På gymnaset var det min tur. Me skulle lese skuleutgåva av Odin i norsktimane. Ho inneheldt nokre utdrag frå dei tre siste binda i seksbindserien om juvikingane. I staden gjekk eg på biblioteket og lånte heile serien og vel så det, og las med god appetitt både dei og fleire andre Dunn-romanar. Eg stolte på smaken til papen og tok ikkje feil.
   Nokre år seinare nylas eg serien, dei siste binda tok eg føre meg i militæret, der eg hadde slikt å gjere om kveldane. Og endå fleire år seinare kjøpte eg serien, samla i eit grisetjukt bind. Men den gongen stansa visst lesinga opp eit stykke ute i femte boka, viss eg hugsar rett.
   Og så har eg torturert elevar med  både Olsøygutane og Medmenneske. Eg trur ikkje dei hadde vondt av det.
 

tirsdag 15. januar 2013

LESEGLEDER: PAUSE FØR INNSPURTEN

I fjor begynte eg på ein serie som eg kalla lesegleder. Det var ikkje ulikt meg å sjå tilbake til yngre år, til den tida då eg var ein fyrig lesehest. No er eg meir som ein kjepphest, kanskje ein sengehest som står seint opp om morgonane, eller som Jakob Sandes grå og slitne Gideon legdeblakk. Eg les nok litt enno, men ikkje med den same appetitten som i mine glansdagar. Det burde eg skjemmast over. No eg er pensjonist, har eg tid. Eg brukar forresten meir tid på aviser no enn før. Det skal eg ha.
   Etter at eg kom i gang med funderingane omkring lesinga mi, bestemte eg meg for å avgrense meg til ti innlegg. Dette eg kjem med i dag, vert unummerert, sidan det handlar om laust og fast. Og med nokre tankar om utvalet mitt. Eg burde jo ha teke med han som er nemnd lenger oppe, sidan han sikkert er den diktaren som er vanskelegast å kome utanom for oss sunnfjordingar. Det er fleire andre som eg har kome på undervegs, som absolutt burde ha vore representert. No er ikkje dette eit rettferdig meisterskap i diktekunsten, det er meir som eit lotteri, urimeleg og tilfeldig. Det får du hugse på når du (dersom du) les dei tre siste tekstane, som kjem utetter veka.
   Så undrast du kanskje på kvifor eg har teke så lang bloggpause før eg avsluttar serien. Me kallar det latskap.

søndag 6. januar 2013

KRISLING I BUKA

Det er ei påkjenning å høyre på den strålande langrennsjenta frå øvste grendene i Østerdalen. Når Therese Johaug slepp til ved mikrofonen, sit eg med spissa øyre og lyttar intenst. Men eg må tilstå at eg er meir oppteken av korleis ho seier det, enn kva ho seier. Eg veit det er ei dårleg innstilling, men slik kan ein gammal norsklærar med ei viss interesse for norske målføre oppføre seg. Og denne jenta brukar talemålet sitt så fritt og direkte at det gleder ein forherda målmann. Truleg har ho dugande medierådgjevarar som oppmuntrar henne til å bruke media slik, som ein del av merkevarebygginga av eit naturbarn, ei hulder frå ein norsk avkrok. Og så er ho flink å gå på ski, jamvel om ho ikkje nådde att Justyna Kowalczyk opp monsterbakken i dag.
   Rett før eitt av renna i Tour de Ski snakka NRK-dama med Therese og Kristin Steira og spurde Therese om korleis ho følte det no. "Jau, det krislar i buka!"  svarte jenta frå Dalsbygda med eit godt glis. Eg er ikkje sikker på om den pentsnakkande NRK-dama forstod kva ho meinte, men eg som er oppvaksen med den same dativen som Therese, var med på notane. Rett nok vert ein buk til bukjen og bukja i bunden form på min barndoms dialekt, alt etter om det er dativ eller ikkje. Og reglane for dativ er om lag dei same som på tysk i preposisjonsuttrykk. Me kan altså veksle slik: "Bukjen min æ'kje goe i dag, eg he ilt i bukja." Forresten la Kristin S. Steira til at "det krisle i buka på mæ også", men lo på ein måte som avslørte at ho apte etter Johaug.
   Hadde det vore meg, så hadde eg vel sagt: "Da kitla i maja." Viss eg hadde kome på å snakke ekte flekkemål.
 

tirsdag 1. januar 2013

TOKRONESETELEN


Godt nytt år!

Først lyt eg få takke bror Reidar for gild bloggomtale jolaftan i fjor. Dette fekk tankane mine til å gå attende til første jula eg kan minnast, då var eg nok 65 år yngre enn no, og såleis om lag på den alderen biletet viser. Eldstebror, Arne, var to år eldre og var vorten skulegut. Eg fekk ein stor pengesetel, og vart tilkjend den tillit å skulle ordna med julegåver. Pengesetelen var raud, pålydande 2 kroner – året var 1947.

På butikken til Odden var litt av kvart å finne, og eg valde ut ein blyantkvessar til Arne – det hadde han sikkert bruk for, og han kosta 40 øre, så enno hadde eg att rikeleg med pengar. Kva eg kjøpte til Reidarbror, kan eg ikkje minnast, men han var jo så liten at han var sikkert nøgd med det han fekk …

Så vidt eg hugsar var det ”Butikk-Helena” som ekspederte då eg eit par dagar seinare var på butikken att for å få julepapir til blyantkvessaren og til ein hekla serviett eg hadde vunne på ein basar, og som mamma skulle få. Eg var blyg, og torde ikkje seie stopp då ho rulla ut meter på meter av fint, og sikkert dyrt julepapir, og var redd for kostnadene – eg hadde jo hatt meir enn nok med ein halvmeter… No gjekk det likevel bra, ho skulle berre ha 5 øre, og eg pusta letta ut, sjølv om eg nok kunne fått 5 eittøres eller 3 eittogeithalvøres fiskeonglar for femøringen.

Ho var forresten litt rar, den same ”Butikk-Helena”. Eg hugsar første gongen eg handla med henne, eg skulle eit butikkærend for eit kvart lite. ”Versågod!”, sa ho. Dette skjøna eg lite av – var jo opplærd til å seie ”Takk” når eg fekk noko, og at den som gav noko gjerne sa   ”Versågod”. Eg hadde slett ikkje fått noko, og visste ikkje kva eg skulle seie. ”Versågod” sa ho ein gong til, og eg kunne ikkje takke, men så hadde ho heldigvis vit til å spørje kva eg skulle ha, og då ordna det seg!

No er eg vorten vis med at di eldre ein blir, di meir tek langtidsminnet over etter kvart som korttidsminnet skrantar. Førebels er eg såleis ikkje komen lenger enn til fem-årsalderen, men det kjem venteleg med tida - eller???