torsdag 23. juni 2011

JONSOK OG LØN FOR STREV

Eg har visst nok produsert fleire jonsoktekstar desse tre åra eg har blogga. No kjem det ein til. Eg vil tru det hende for om lag femti år sidan. I alle fall var det tidleg på sekstitalet, og kanskje femti år sidan i dag. Me dreiv og rigga til bål på ein av dei mest brukte stadene heime i Flekke: ved gamleskulen. Og då snakkar eg ikkje om skulehuset som dei bygde om lag 1930 eller deromkring. I atten åtti-åra bygde dei skule like innanfor Lendiga, for dei som er lokalkjende. Då eg voks opp, stod berre litt av murane, og no ser me knapt spor etter husa.
   Men altså: Ein guteflokk var i gang og stelte til bål. Det regna og var surt, slik me ofte har det ved jonsok. Men me balte på etter fattige evner. For jonsokbål ville me ha. I nærleiken var det rikeleg med einekrekser (brakje, for deg som ikkje skjønar ordet eine) som me hadde lov å ta, ja, grunneigarane var berre glade til når me heiv oss over slik unyttig småskog.
  Christian Bekker var ein av dei som sette farge på bygda. Du kan klikke på lekkja og lese biografien hans.  Kort sagt: Han var nokre og åtti år den gongen me streva med bålet vårt. (Han vart 103 år gammal då han døydde.) Der kom han ruslande med ryggsekken sin. Som vanleg spaserte han dei tre kilometrane frå Flekke til Haugland eller omvendt. Han elska å preike med folk, og spesielt ungar. "Til Pigerne havde han skjemtsomme Ord, han spøgte med Byens Børn," kan me seie. Ein gong kom han på besøk heilt inn i skulestova  vår i  Flekke og deklamerte heile Terje Vigen utanboks. Før eg kjem til poenget mitt med jonsok i grisevêr, får eg skyte inn at han testamenterte eigedommen på Haugland og mykje meir til Røde Kors på vilkår som ligg til grunnen for det noverande Hauglandsenteret og United World College like ved. Bekker hadde vore advokat og ein luring, så han var ein halden mann.
   Då han såg oss som strevde med bålet, vart han imponert, drog fram ein femtilapp or den tjukke lommeboka si og forærte oss som løn for  strev. Den  skulle me kjøpe oss noko godt for, det hadde me fortent, som dreiv og laga bål i slikt dritvêr. Dei to bakarsønene i flokken drog heim i bakarutsalet,og henta bollar og ein kasse brus for pengane (femti kroner var ikkje så lite for femti år sidan!).
   Så då vart det festleg. Skal tru om ikkje regnet gav seg og?

onsdag 22. juni 2011

SISTE PAR UT

I haust gav eg meg ut på å presentere ein del barne- og selskapsleikar som eg hugsar frå yngre år. Lista er ikkje komplett, for det er fleire som ikkje sit godt nok fast i minnet til at det er nokon vits i å rekonstruere dei. Men ein leik bestemte eg meg for å vente med til jonsok. Rett og slett fordi eg assosierer han med jonsokfeiring heime i Flekke.
   For kva dreiv me med når bålet spraka og tjukk røyk frå våt eine steig til vêrs? Me kunne ikkje berre stå og glane på meisterverket vårt. Me laut finne på noko å leike. No var det forresten kome til ein del vaksne i ymse aldrar òg, noko som gjorde val av leikar utfordrande. Eg har eit par altfor vage minne om fleire leikar og tevlingar, men det eg i alle fall hugsar, var at Siste par ut var populært.
   Enkelt og greitt: me stilte opp parvis i ei rekkje. Gamle og unge. (Og no var det mogeleg for gutar å stå med jenter og omvendt! Men noko krav var det ikkje.) Ein av oss stod då åleine fremst og ropte "Siste par ut!" Dermed skulle det paret som stod lengst bak, springe fram og prøve å kome seg fremst i rekkja. Og den som stod fremst og ropte, skulle prøve å fange ein av dei som no var på flukt. Gjekk det bra, vart dette eit nytt par og kunne stille seg opp fremst, mens den som no miste partnaren sin, laut stå aller fremst og rope, i von om å få seg ein ny make.
   Slik heldt me på til me vart leie. Og no kjem det eit dikt - ein song - som eg har grave fram or hjernekista, og som eg trur eg dikta i tolv-trettenårsalderen. Du kan med litt velvilje prøve å syngje han til tonen av "Eg vil gifte meg med Brita i Bu ..."

   Oppi skogen ein sumarkveld
   der brann det ein lystig eld.
   Og attmed bålet stod jente og gut
   og leika leiken Siste par ut.

   Og både Jon og Per dei var med.
   Dei måtte mate bålet med ved
   så det ikkje skulle slokne ut
   medan månen stod opp bakom nut.

Tjaaaa, kva meir? Nikolai Astrup har illustrert songen med  nokre målarstykke.

tirsdag 21. juni 2011

SOLSNU OG BÅLBERG

Klokka 17:16 idag snur sola. Det gjer ho slett ikkje, men frå i dag vert altså dagane kortare og kortare fram til jul. Eg burde ikkje nemne dette, i og med at me knapt har sett sola på halvannan månad. I grunnen skulle eg ha vore på skulen i dag, men det skjer så lite at eg sit heime og skriv blogg i staden. Derimot var eg der i heile går på pensjonistdagen min, og eg skal vere der i heile morgon på pensjonistdag. Torsdag får me endeleg mønstre av.
   Og så har eg ringt brannsjefen i dag og sagt at me vil kveikje bål her på berget jonsokafta. Det hadde me sikkert gjort før, sa ho, og det har ho rett i. Forresten fekk Eikelandsberget namnet Bålberget på skøytet me skreiv med den dåverande eigaren då me kjøpte eigedommen for tretti år sidan. Me spurde han kva dei kalla berga me skulle kjøpe, for eit namn skulle me ha på skøytet. Han vart nesten svar skuldig, men mumla om at "me kalla da ofte for Bålberget..." Ingen andre har høyrt det namnet, men somme vedgjekk at det stundom vart brent jonsokbål her, langt som det var til nærmaste hus.
   Men Bålberget har me sjeldan og aldri sagt. Derimot lanserte ei nabokjerring namnet Raudaberget, og det vert framleis brukt blant vondsinna og godlynte utanforståande. Ryktet gjekk på den tida at det var ein frykteleg raddisgjeng som kom og skulle byggje eit kollektivt her på berget. Kommunen derimot avgjorde at gateadressa skulle vere Eikelandsberget. Det er langt og tungt å seie, men me taklar det.
   Så spørst det om me får sjå sola når ho snur over Bålberget/Raudaberget/Eikelandsberget i ettermiddag klokka 17:16

torsdag 16. juni 2011

SNIGLEMORD

Tidleg i mai trudde eg at dette skulle verte eit sniglefritt år. Vinteren hadde vore kald og  tøff for desse blaute beista, våren var turr og sniglefiendtleg, så frå påske til langt ut i mai var det knapt ein snigel å sjå, verken brune, svarte eller grå. Så kom regnet. Og meir regn. Og etter kvart kom sniglane og. Eg ser ikkje vekk frå at dei kom ovanifrå skyene eller endå lenger ovanifrå. For korleis hadde dei overlevd her mellom dei turre berga og knausane våre? Brått var dei her, både dei brune, dei svarte, dei grå og dei i spraglete hus. Først åt dei opp dei stakkars salat- og dillspirene som våga seg opp or bedet og opp i ein dag fylt av kuling og regn. Så heiv dei seg på georginene, men dei har heldigvis greidd å vekse seg såpass store og sterke at sniglane ikkje greier å halde dei nede. Ja, bortsett frå dei som står lengst vest i bedet. Der har sniglane overtaket. Og eg sette ut nokre frodige squash-planter, men dei er sporlaust vekke. Eg har sterke mistankar om kven som er syndarane.
   Slik vandalisme fører automatisk til dødsstraff. Eg brukar tre straffemetodar. Giljotinen og den elektriske stolen har vore diskutert, men eg synest begge er for humane. Mine straffemetodar er:
1) Eit fast og tungt trakk på slya. Viss han ikkje ligg ein stad eg kan trakke, kan eg flytte han med ein pinne til ein høveleg avrettingsstad. 2) Finne ein liten stein eller ein skikkeleg pinne og presse dyret til det vert like klemstra som om eg hadde trakka det. 3) Den tredje metoden vert brukt viss dei er mange, så her snakkar me om masseavretting: Eg tek på meg ein eingongshanske av tunn plast på høgre handa, ei plastbytte med ein skvett vatn i den venstre, plukkar sniglar med eingongshanskeneven, slepper dei opp i bytta, og når eg har gått runden og fått med meg dei eg ser, ruslar eg dei få meterane ned til sjøkanten og hiv innhaldet i bytta resolutt på fjorden. Då er det opp til måsen og lyren om dei  vil smake.
   Eg et franske sniglar, men desse heimeavla beista fell eg ikkje på. Men kanskje eg burde ha gjort det, så hadde dei sikkert rømt bort til Sven, alle i  hop.

tirsdag 14. juni 2011

MOLOFEST

Det finst alltid eit påskot til ein fest. Du kan til dømes byggje ein molo. Det har me gjort her på Eikelandsberget. Rett nok gjekk det litt tid frå dei første steinblokkene hamna i fjorden utanfor berget til festen gjekk av stabelen.
   Me var tretten familiar som i 1982 gjekk i gang med eit sjølvbyggjarprosjekt her i Valo (eller på Valen, som folk flest skriv, men som dei innfødde ikkje seier). Utover våren og sommaren det året var det eit ofseleg anleggsområde her som dei tretten husa og hagane no ligg og skin. Overskotsmasse kunne entreprenøren leggje ut som ein molo, det vil seie: opptakten til ein molo. Spesifikasjonane for nett denne ørvesle delen av det store anleggsprosjektet var lite detaljerte. Men ein slags molo vart det, ei steinrøys som gjekk som ein hake ut i sjøen. Bevares, han har fungert som molo i alle dei år, men steinar sig ut, massen på toppen har vorte vaska vekk, og den reint estetiske utforminga var så som så. 
   Fleire gonger har me fylt på med meir stein og masse, men fundamenteringa får me nok fleire problem med i åra som kjem. Men i fjor fekk me faktisk summa oss til å strigle moloen med ei støypt plate på toppen og nesten vakre kantar på innsida, kledde med trykkimpregnerte bord.
   Og då måtte me ha innviingsfest. Den hadde me første pinsedag. Små og store deltok, me hadde snorklypping, avduking av redningsbøye i eit vakkert oppheng, reker, kaffi og kaker. Me skrytte av kvarandre for god innsats og godt naboskap. Heilt fortent. Alle dei trettiåtte festdeltakarane kom vel frå det utan at nokon fekk bruk for redningsbøya frå forsikringsselskapet Tryg (bøya har fått namnet Trygve, forresten).
   Somme meinte at me måtte byggje fleire moloar for å få påskot til ny molofest.

mandag 13. juni 2011

FOLKESKULEEKSAMEN

Nei, eg skal ikkje trøtte deg med å skrive om alle eksamenane eg har teke fram gjennom åra. Eg skal heller ikkje fortelje noko særleg om eksamenane eg laut ta etter sju års folkeskule. Då var me oppe i dei to faga som ein såg på som heilt grunnleggjande: rekning og norsk stil. Eksamen var organisert innanfor kommunen, iallfall var sensuren det. Om dei laga oppgåvene lokalt, veit eg ikkje. Men det var tre ærverdige sensorar som las stilane våre og sjekka reknekunsten vår. Dette hugsar eg, for papen var med nokre år. Mon tru om dei var engasjerte i treårsperiodar, og at ein av dei vart skift ut kvart år?
   Papen hadde altså slengt seg med. Korleis det hadde seg, veit eg ikkje, om han vart spurd eller om han søkte. Om det var eit tillitsverv eller ein betalt jobb, veit eg heller ikkje. Men han fekk mykje å fylle tida med mellom vårvinna og slåtten. Han kom i selskap med røynde lærarar og kanskje presten. Sjølv hadde han ein akademisk karriere med sju år i folkeskulen pluss nokre vekers snikkarskule. Papen var ein framifrå reknemeister, men han kjende seg meir utrygg på stilane. Difor var han ikkje lite nervøs første gongen han møtte opp og skulle diskutere karakterane. Men det gjekk betre enn han frykta, dei var godt samstemte om dommane. For unge lesarar kan eg referere karakterskalaen: Særs godt, Mykje godt, Godt, Nokså godt og Lite godt.
   Men kva med meg og folkeskuleeksamen? Nei, dette hugsar eg ingen ting av. Skal tru om produkta våre ligg arkiverte ein stad inst i kjellaren på kommunehuset i Fjaler?

søndag 12. juni 2011

EKSAMENSNERVAR

Eg nemnde sist at eg ikkje har særleg medynk med elevane mine når dei skal opp til eksamen. Men kan det vere slik at eg vil hemne meg på dei for slikt eg sjølv har vore ute for? Eg har hatt mine eksamenar, eg òg. Ikkje alle har vore like smertefrie.
   For femti år sidan i desse dagar (eller kanskje nokre veker tidlegare på våren, ) var eg opp til eksamen i matematikk på realskulen. Det eg hugsar best frå den dagen, er at eg var frykteleg nervøs. Matematikk var det beste faget mitt, så eg burde ikkje vere så uroleg. Men nervøs var eg, og det kan ha prega innsatsen. Eg rota med enkle ting, og mot slutten kom eg i tidsnaud. Eg sat med ein brøk som burde ha vore nedkorta, men det rakk eg ikkje.
   Vel, det vart ein M, så eg trong ikkje syte. Nokre veker seinare sat eg i det minste klasserommet på Firda Gymnas i lag med nitten andre i B-klassen på engelsklinja. Det vart med andre ord ikkje fleire eksamenar på realskulen. Me kunne begynne på treårig gymnas etter andre klasse på treårig realskule.
   At det vart engelsklinja, var det somme som stussa på, mellom andre to eldre brør som begge hadde gått reallinja. No var eg sterkt interessert i engelsk på den tida, så det var ikkje eit heilt tilfeldig val. Men kva om eg hadde smotte gjennom matteeksamen med karakteren S? Hadde eg då for skams skuld søkt reallinja? Det veit eg ikkje, og eg veit heller ikkje kva eg hadde drive det til i livet om eg hadde valt den vegen for femti år sidan.
   Men eg angrar ikkje. Trur eg.

torsdag 9. juni 2011

EKSAMENSTID

Eg får meg ikkje til å synast synd på elevar som kjem opp til eksamen. Eg nektar å vedgå at det har noko med kynisme eller sadisme å gjere. Nei, eg går rundt og trur at dei har godt av det, iallfall dei fleste normale elevane. Og så bør dei vite frå første skuledagen om hausten at skuleåret kanskje endar med eksamen.
   Forresten vekkjer eksamen intense gleder i mange. Når dei har gått og kvidd seg ei stund, teke seg i hop og gjennomført prøva etter fattige evne, vert dei så glade, så glade for at det heile er over. Spesielt etter munnleg eksamen, ein situasjon som har nokså dårleg ord på seg blant elevar, men som faktisk er eit høve dei har til å få betre karakter enn standpunktkarakteren. Og det skjer oftare enn at dei dalar i karakter, iallfall på skulen vår. Det betyr ikkje at me er for påhaldne med standpunktkarakteren, men at elevane skjerpar seg ekstra, ekstra når dei bur seg til munnleg.
   Og denne erfaringa bør dei ha med seg. Først smerte, så ein innsats, og til slutt utløysing av lettelse og glede. Noko slikt har dei jamen fortent, krapyla. Det er ein viktig lærdom.

onsdag 8. juni 2011

EIT STEG VIDARE

Gravferda er over. Det tok tid å få broren heim frå Portugal. Det måtte både obduksjon og ymse formalitetar til. Obduksjonen slo fast at det var eit kraftig infarkt som tok knekken på den uvanleg spreke syttiåringen.
   I går stod me og såg båra med bror min verte firt ned i ei grop på kyrkjegarden i Dale. Det fall mange, mange tårer frå mange raude auge. Arne storebror hadde ein stor familie og mange vener. Steinar er no den eldste broren min, to og eit halvt år eldre enn eg. Han og eg stod og gret i armane på kvarandre ved jordfestinga. Nokre minuttar tidlegare presenterte eg kransen frå oss sysken med familiar. Eg hadde nokre ord på tunga i tillegg til teksten på kransesløyfa. Men det skar seg.
   Etterpå var det minnestund med betasupper med meir for dei som ønskte å vere med så lenge det var plass i bedehuskjellaren. Tonen var eit godt hakk lysare no, og kjøkemeister Liv, likkjesysta vår, presiserte som sant var at Arne slett ikkje var nokon sentimental fyr, så no var det lov både å le og klappe for gode historier. Og det fall mange gode ord som Arne burde ha fått høyrt.
   I dag er me heime att. Men det som eg kunne ha sagt ved kransnedlegginga, var nokre linjer av Arne Garborg:

     Og um me kjenner gråt og gru
     og saknad sår,
     so må me lerkesongen tru
     som lovar vår