mandag 31. august 2009

REALSKULEELEV - ELLER?

Nytt femtiårsminne: Første dagen på realskulen. Allereie dagen etter konfirmasjonen var me på plass i Dale for å ta det obligatoriske åttande skuleåret, som det første kullet i Fjaler. Me vart eit historisk forsøksobjekt, og ingen veit om me tok mein av det. Større vart nok overgangen for alle dei ungane som denne hausten kom frå nedlagde småskular og vart frakta i bussar til ein større skule i ei anna grend. Bjordal og Espedal skular vart stengde, og ungane kom til Flekke. I barneskulen fekk dei fleire skuledagar og nye fag, til dømes engelsk.

Me som begynte i Dale på Fjaler linedelte ungdomsskule, fekk velje mellom gymnasførebuande linje og yrkesførebuande linje med eller utan engelsk. Eg hamna i 8G, som altså var gymnasførebuande. Men yrkeslinja med engelsk var visstnok identisk med vår linje, så kvifor dei hadde ulike namn, kan ein undrast på.

Me vart ein diger klasse som lenger ut i skuleåret este opp til nokre og tretti, kanskje trettitre, om eg hugsar rett. Klasserommet vårt var det store kjellarrommet med eigen inngang i hjørnet på huset, det første hjørnet du kjem til. I klassen min kom Riborg Løseth og eg som dei einaste flekkingane. Men eg hadde vorte kjend med ein del av dei andre då me ”gjekk for presten”. I klassen gjekk det og ein del elevar frå andre kantar av kongeriket: Oslo, Bergen, Trondheim, Ålesund, Florø, Haugesund, Breim og Bremanger, ja kanskje endå fleire. Formelt sett gjekk dei på realskulen til Oddleiv Fagerheim og budde på internatet på Vevang. Dette var ei samrøre som eg aldri heilt har skjønt. Eg trur forlåte meg at klassen vart omdøypt etter ei tid til 1 Real eller noko slikt. Iallfall køyrde me med tradisjonell realskuleplan. Derfor snakkar eg helst om at eg gjekk på realskulen dei to åra eg var der.

Men dagen for femti år sidan? Eg må med skam bekjenne at eg hugsar endå mindre av nett denne dagen enn av konfirmasjonsdagen.

søndag 30. august 2009

KONFIRMASJON

I dag kan eg feire ein rund dag for ei hending som går for å vere stor. Det er femti år sidan eg vart konfirmert i Dale kyrkje i lag med førtitre andre unge håpefulle fjalerbuar. Det var ein stor flokk. Om førebuinga til dette har eg skrive om i vår. No var det alvor.
Men så er det slik at eg hugsar fint lite av denne dagen. Berre nokre få, små glimt. Onkel Arne sa til meg at "no e du gått inn i di voksnes rekker, Reidar!" Det tykte eg nok høyrdest rart ut.
Eg fekk presangar så det foreslo: Kniv og gaffel i sølv av Gerd og Arne, klokke med dato hos Karen og Fritz, slipsnål hos Aud og Trygve, ein flott, tjukk sølvring med bokstaven R hos Steinar, og ikkje minst: Cappelens eittbinds leksikon hos broder Arne. Dei fleste gjenstandane har eg enno, men ikkje klokka. Og sølvringen er dessverre forsvunnen òg. Han miste eg forresten inne i dalen ein vinterdag då papen og eg var inne og henta ved. Men som ved eit mirakel fann papen han att dagen etter, endå det var vinter og snø! Eg fekk kanskje meir, til dømes pengar som hamna på bankbok utan at eg hugsar det.
Utpå kvelden var me og smakte på blåplommene, som var åt og mognast. Og då kvelden var omme, drog bror Arne av garde til Trondheim for å studere. Han hadde utsett reisa litt sidan likkjebroren skulle konfirmerast. Men før eg sluttar av denne bloggen, vil eg leggje til at gåva han kom med, vart svært flittig brukt og høgt verdsett i mange år. I studietida då eg budde på Lægdene med mellom andre Anders Bjørkelo, brukte eg boka som sanningsvitne når me kom opp i krangel om kalde fakta. Anders tykte det var ein ufin måte å bryte diskusjonane på, og truga med å brenne opp "denna helvetes Cappelens". Eg har boka enno, ho ligg nede i kjellaren og er frykteleg fillete, men eg har ikkje hjarte til å hive henne.

onsdag 26. august 2009

KORTREIST MAT

Det har me hatt ein del av i sommar. I dag vart det ein torsk og ein krabbe i garnet. I minste laget, spesielt krabben, som dessverre var temmeleg tom. Og skulle me hatt vanleg kokt torsk, hadde måltidet vorte knøte. Så det vart fiskegryte med ymse godt oppi. Og kva med kveldsmat når det var ein vasskrabbe? Me rusla til skogs og såg etter mat der. Heilt snaue var me ikkje då me kom heim, men fangsten var mager denne gongen og. Litt sopp vart det, og nokre tytebær. Men soppen vart til omelett, som i lag med kvar si halv skive med krabbekjøt utgjorde kveldsen. Så skal det nemnast at eg plukka halvannan liter bjørnebær i kratta rett nedanfor eigedommen vår. Mesteparten hamna i frysen.
Men me har hatt mange gode måltid frå sjøen i sommar, både fisk, krabbe og blåskjel. Som oftast har me ikkje gått lenger enn rett ned i stranda etter blåskjela. Dessutan har me nesten forete oss på plommer og fise deretter. Ein del plommer står konserverte i kjellaren i lag med ei rad flasker med solbærsaft. I frysen ligg det ein god slump jordbær, bringebær, bjørnebær, sukra rips, moreller og blåbær. Og så er det ein plante som heiter squash som me har hatt stort hell med i år, og fortært i ymse variantar.
Enno heng det nokre ripsbær på buskane, men elles er det nok slutt på plommene og dei andre fruktene i hagen. Nei, ikkje heilt: Det heng tre blodraude eple på den nye apalen og ventar på å bli etne. Det er heile avlinga han byr på i år, men fleire skal det nok verte i åra som kjem.

mandag 24. august 2009

STOR, STOR DAG

Denne dagen for nøyaktig førti år sidan var ein fin solskinssundag, ein klar, blank seinsommardag. Han vart av dei aller største me har hatt. Iallfall når me ser tilbake og tenkjer på kva som kom ut av dagen.

Utpå natta vakna Anne av uroleg mage og trudde det var beigen, som strilane seier, eller magesykje. Det var ikkje spesielt vondt, men etter kvart skjønte ho at det var noko anna på gang enn beigen. Men slikt som dette hadde ho ikkje vore borti før. Ho hadde fått instruks om å rekne på rier og intervall mellom riene før det var snakk om å leggje seg inn på kvinneklinikken. Føremiddagen gjekk utan at ho fekk nokon klar mistanke om at fødselen var alarmerande nær. Fødselsrier skulle smerte meir enn dette.

Så tok me affære, eg gjekk og fann tak i ein telefon og ringde kvinneklinikken. Dei drog på det: kor lang tid var det mellom riene? Det visste ikkje eg så nøye, og Anne hadde knapt hatt noko svar om hadde vore med meg i telefonboksen. Så eg skar igjennom med ei halv skrøne og sa at det var så smertefullt at ho måtte få kome inn no. OK, sa dei med tvil i røysta.

Så ringde eg etter drosje i same slengen, og få minuttar etterpå var me i farten. Klokka 15.30 kom me inn døra på klinikken, og dei plasserte meg på venterommet med beskjed om å vente litt, så skulle eg få kleda hennar med meg heim. Etter ei lita stund kom det ei dame og sa at fødselen var i gang. Kleda, som eg skulle vente på, kom ikkje. I halv fem-tida kom det ei dame og fortalde at ”no er det hele over, du kan komme inn og hilse på di!” Bevares! Der låg Anne, matt og blid, og borte i ei lita seng låg ein eldraud skapning og roa han ned. 3370 gram og 50 cm. Klokka ti på fire var han klokka ut, tjue minutt etter at me hadde kome på plass, men nær tre veker før skjemaet.

Men så vart han ein habil sprinter. Gratulerer med førtiårsdagen, Rune!

søndag 23. august 2009

LUKKELEG ETABLERTE

For nøyaktig førti år sidan i dag hadde me fått orden på den første heimen vår. Nygifte og optimistiske hadde me denne veka flytta inn på studentbyen Fantoft i Bergen. Dubletten, som det vart kalla, inneheldt eit soverom, ei stove og kjøkken med ein kvart skiljevegg imellom, gong og bad. Husværet var nesten nytt, det følgde med trekvite møblar og sengety. Me tykte me hadde fått det uvanleg flott. Denne laurdagen, då me hadde handla inn til helga og alt var på plass, tok Anne med den digre magen sin fram vaskebøtta, løvangen og tvòga og for over golvet eit tak. Etterpå laga me oss ein god kvelds og sette oss ned i den nye stova vår. Me hadde duk og levande lys på bordet. No var tanken at me skulle kose oss toeine nokre dagar, før førelesingane mine begynte og det sparkande mageinnhaldet til Anne skulle kome litt ut i september. Slik tenkte me.

lørdag 22. august 2009

HEIMLENGT

Så var eg i gang på den skulen eg sjølv hadde valt på den linja eg sjølv hadde plukka ut. Fjorten mil heimanfrå, seksten år og lite reisevan. Første laurdagen etter endt skuledag og på plass på hybelen i Bukta , gjekk det opp for meg at eg hadde ei lang helg framfor meg. Kva skulle eg gjere no? På rommet ved sida av budde Arthur, ein gut frå Førde som gjekk i klassen over meg. Åsmund rett over gangen og Arthur kjende kvarandre, dei var begge frå Førde. Eg høyrde dei prata inne på rommet til Arthur. Eg fekk over meg ei tung og trøtt kjensle av ubehag. Eg lengta heim, eg var einsam og utanfor.
Tungsinnet dreiv meg ut. Eg rusla til Sandane (eller tok eg sykkelen, skal tru?) Der kjøpte eg meg siste nummeret av Aktuell. På vegen heim begynte eg å sjå på kryssordet, og blyant hadde eg i lommen. Etter kvart som eg rusla og fann løysingar i kryssordet, seig tungsinnet av meg. Vel heime på hybelen var humøret normalisert. Og så banka Åsmund og Arthur på hos meg, og me var brått tre som var i lag.
Etter det var det slutt på sår heimlengt og langt mellom stunder med tungsinn.

fredag 21. august 2009

BAK I EI KRÅ

Rett etter at eg hadde installert meg på hybelen i Bukta, kom ein annan fersk leigetakar saman med ein kamerat. Dei var frå Førde. Den nye naboen min, Åsmund, skulle begynne på reallinja, og han hin, Kalle, skulle gå engelsklinja. Kalle var ein av dei få som hadde same bakgrunnen som eg: to år på treårig realskule. Dermed konkluderte me fort at me sikkert hamna i same klasse. Åsmund hadde full realskule.
Eit par dagar etterpå stod me ved det staselege hovudbygget på Firda Gymnas, det som du ser på biletet til innlegget i går. Det var bygt tidleg på tjuetalet og må ha ruva i bygda. Me nye riste på hovudet av dei gamle elevane, som gjekk i små eller større grupper att og fram, att og fram over skuleplassen, frå den eine enden til den andre. Etter nokre dagar gjorde me nett det same. Då me var oppropte og skulle inn i klasserommet, vart Kalle og eg einige om å prøve å få oss plassar nær kvarandre. Det gjekk berre nesten. Eg stupte meg ned bak i venstre kråa, men Harald Kjølås greidde å knipe plassen framfor meg, og Kalle framom han att. Bortsett frå Karl Ekroll, som eg hadde kjent i ein og ein halv dag, kjende eg ingen. Jau, Aud Alisøy kom i denne klassen. Ho var ein av desse dalingane som hadde fullført realskulen. Men eg hadde vel knapt veksla eit ord med henne før me kom i same klassen. Kalle var like fremmend i klassen som eg. Einaste førdianaren.
Klasserommet var pikkurande lite, ei pultrekkje med fem pultar langs kvar vegg med smale passasjar til to rekkjer som stod i hop i midten. Tjue stykke, sju gutar og tretten jenter var stuva inn der. Vindaugsveggen fekk me på høgre sida; sikkert bra dersom nokon av dei tjue var venstrehendte. Me var fordelte på fire fogderi, Sogn, Sunnfjord, Nordfjord og Sunnmøre. Berre to og ein halv sunnfjordingar; Kalle var opphavleg frå Sunnmøre.
Lektor Ryssdal snakk stundom spydig om dette rommet og samanlikna det med ein buss. Og slik vart det omtalt. Klassen i Bussen.
Bak i kråa kom eg til å trivast godt; betre og betre etter som tida gjekk og eg fekk skikkeleg oversyn. Det vart ikkje noka ulempe at Harald kapra pulten framfor meg, tvert imot!
Viss du ser ein gong til på biletet frå hin dagen, kan du sjå øvst i fløyen til venstre dei to opne vindauga til klasserommet vårt som vende mot skuleplassen.

torsdag 20. august 2009

UT I VERDA

No er det svineinfluensa på Firda vidaregåande skule, noko det ikkje var i august 1961, då skulen heitte Firda Gymnas. Ikkje lenge før den tida heitte det Firda offentlege landsgymnas og statsrealskule.
Ein grytidleg måndag morgon uti august hadde papen ordna skyss for meg til Dale med Kåre Flekke. Og frå Dale drog eg med sykkelen, kofferten og ryggsekken på bussen nordover til Førde, og med ny buss til Sandane. Eg var den einaste i kullet mitt i Fjaler som begynte; eg søkte meg inn etter andre året på realskulen. Eg kjende flyktig dei åtte som kom frå Dale og der omkring med full realskuleeksamen, elles kjende eg ingen. Jau, forresten, to gutar som gjekk i første realskuleklasse med meg, begynte året før på den fireårige gymnaslinja og skulle gå i kullet mitt på reallinja. Eg hadde av ymse grunnar valt engelsklinja.
På Sandane trefte eg nokre av dalingane, tutla meg opp på skulen, fann døra til Rektor, banka på og høyrde omen av eit "Kom inn!" Innanfor døra kom eg inn i eit digert kontor, tykte eg den gongen, og langt inne i rommet sat Rektor bak eit stort skrivebord, og eit par andre menneske var der og. Rektor sa noko, og eg oppfatta om litt at han vende seg til vesle meg. Han ønskte meg velkommen, spurde etter namnet og la til då eg hadde presentert meg: "Å ja, frå Flekke, ja!" Eg er framleis like forundra over at han så kjapt kunne plassere meg, den veka det begynte oppunder to hundre elevar på skulen - på realskulen og gymnaset. Rett nok hadde mange av gymasiastane gått på realskulen eller første landsgymnas, men likevel...
Straks etterpå var eg på veg til ein hybel eg hadde fått tilvist ute i Bukta tre kilometer frå skulen. Eg heiv meg på sykkelen, og Audun Laukeland frå nordsida av Dalsfjorden, som alt hadde fiksa seg hybel i same retninga av bygda, slo følgje.

onsdag 19. august 2009

FØRSTE SKULEDAGEN

I dag tok me imot elevane. Dei nye møtte først, og to timar etter kom andre- og tredjeklassingane. Eg hadde i og for seg ikkje noko oppdrag, eg er for eion gongs skuld ikkje kontaktlærar i år (klassestyrar, som det heitte i gamle dagar) og hadde ikkje vorte sakna om eg hadde vore heime på føremiddagen. Men å sjå på elevane den første dagen er oppmøtet verdt. I skuleromanen Jonas skildrarJens Bjørneboe to slags lærar. Dei usympatiske kallar han "salamandere" , og dei er sjølvopptekne maktmenneske. Men nokre få lærarar er opptekne av menneskebarnet i eleven. Ein av dei brukte å sitje litt på sida og sjå på elevane den første skuledagen og prøvde å leve seg inn i sinnet til den einskilde. No var dette barneskulen, og det var sjuåringar som begynte. Men eg skjønar kva Bjørneboe meinte.

mandag 17. august 2009

KJEMPEGRAVENE

Det er altfor lenge sidan eg har vore på skattejakt. Då eg voks opp, heitte det seg at det fanst to kjempegraver rett nedanfor bøgarden ytst ute i bakkane våre, der det seinare vart beite. Jørgina og papen fortalde at Mikal og Kvielen (kven hunen var Kvielen, eller hugsar eg feil? Kvie-Sørnen, kanskje?) ein gong hadde grave seg ned til ei helle, men då gav dei seg. Jørgina hadde sett hella då ho var ung.
Gravene vart til ein gong i fjern fortid etter eit stort slag som hadde stått på kvia ovanfor bøgarden. Og etter slaget hadde dei grave ned alt som låg att etter dei stridande partane i to kjempegraver. Kven som slåst, og om det vart heimesiger, bortesiger eller uvavgjort, vart det ikkje sagt noko om.
Men i særs ung alder la eg ned mykje arbeid i å finne gravene. Papen peikte ut nokolunde kvar dei skulle ha vore. Eg leitte etter spor i lendet, stakk med minebor, grov og leitte, men utan resultat. Knut David Hustveit hjelpte meg av og til. Nei, me fann dei ikkje. Så der ligg dei enno. Viss ikkje Arne i mulm og mørker grov dei opp mens han dreiv garden ...

søndag 16. august 2009

MOBBING I SKULEN

Mobbing er ikkje noko moderne fenomen, sjølv om ordet ikkje var oppfunne i mi tid. Men terging var vanleg. Eg vart ein del terga av dei store gutane i tredje, det vil seie nokre få av dei. Det var med andre ord ikkje berre kjekt på skulen. Dei hekta seg opp i mykje rart, til dømes ein gong eg hadde fått ein fin genser som mamma hadde spøta. Det var nokre gule ringar eller prikkar som gjekk att i mønsteret, gult på brunt, trur eg. Dei unnte meg kanskje ikkje genseren og lo av han, sa det var eggeplomme som var klint ut over. Så eg ville helst ikkje gå meir med han. Mamma vart overgitt, og eg sa at desse katane sa det var eggeplomme på han. Mamma meinte at det måtte eg berre gje dei rett i, og seie at det måtte alle sjå. Eg trur ikkje det var så enkelt.
Til vanleg gjekk ikkje ertinga over i handgripelegheiter. Men ein gong begynte eg å blø naseblod. Eg hugsar ikkje kvifor; det kan hende at ein av plageåndene var borti meg litt. Men det eg hugsar, er at han til mi store undring brått tok seg av meg og trøysta meg, følgde meg ned til grova og hjelpte til med å vaske meg og stanse blødinga.

lørdag 15. august 2009

SKULESTART

Dette vart ei årviss hending i livet mitt, sidan eg vart lærar og ikkje elektrikar, radiotelegrafist eller noko slikt. Over helga er det på'an igjen.
Dei seks mest spennande tilfella var nok dei seks overgangane til noko heilt nytt, på ein heilt ny stad og mange heilt framande folk. Det var i 1952 på Flekke skule, i 59 på realskulen i Dale, i 61 på Firda gymnas, i 64 som lærar på Radøy, 65 som student i Bergen og i 73 som lærar på Kvinnherad gymnas. Nummer to, fire og seks på lista hugsar eg knapt noko av, uvisst kvifor. Eg hugsar truleg best den første, i 1952.
Dagen før var eg med mamma og papen og raka turrhøy - eller kanskje turrhå - ute på rabbane ytst ute i bakkane, der det vart beite seinare. Den dagen var nok storebrørne på skulen, og Steinar hadde sin første dag i storskulen. Eg var full av spenning og forventning, hoppa og spratt og var full av fakter. Mamma og pappa flirte.
Neste morgon var mamma tidleg ferdig med fjøsstell og andre gjeremål, vaska og fjelga for å følgje meg på skulen første dagen. Då skapte eg meg vrang: Eg ville at papen skulle følgje meg i staden. Det ville ta seg karslegare ut å ha han med seg istadenfor mamma, tenkte eg. Og papen hadde sikkert ikkje noko imot det, iallfall måtte han i full fart vaske seg i fjeset og byte klede, og han følgde meg den vesle stubben ut til skulehuset.
Det var framleis todelt skule i Flekke; dei tre første årsstega var i lag. Eg begynte i lag med Riborg, Hildegunn og Magnar. Riborg kjende eg, men dei andre to hadde eg knapt snakka med før. Dei budde langt, langt vekke, heilt oppe på Rennestraum. Magnar og eg vart fort gode vener.
Årøyen tok godt imot oss og forklarte oss nybegynnarar litt om korleis saker og ting fungerte her på skulen. Han demonstrerte krit- og svampbruk på tavla: "Og me stryk ikkje ut med nevane, me brukar denne, det er ein svamp," forklarte han. Litt etter var han i gong med noko for dei større elevane, og i full fart retta han eit ord med eit strok med handa. "No turka du tå med nevane," sa eg. men Årøyen berre smilte og sa at eg hadde heilt rett, det var ikkje slik ein skulle gjere det.
Eg kunne lese før eg kom på skulen, og for å sjekke det, slo Årøyen opp i Nordahl Rolfsen Fyrste Bandet og bad meg lese om då skjora skulle lære småfuglane å byggje reir. Det er ei flott forteljing og bør brukast mykje som pedagogisk lærestykke. Fugl etter fugl flaug bort etter at dei hadde lært litt, så ingen sat att og lærte kunsten skikkeleg. Det er difor skjora framleis er den beste reirbyggjaren.
Leseprøva mi gjekk fint, det vil seie: Årøyen bestemte at eg skulle lese i lag med dei som gjekk andre året: Erna, Jorunn, Hildur, Trygve og Bjørg. Etterpå angra eg på at eg las så godt som eg gjorde. Det hadde vore kjekkare å vere i lag med dei andre i kullet mitt, tenkte eg. Eg burde ha ssssttttamma og gjort meg hjeplelaus då Årøyen skulle prøve meg, tenkte eg, så hadde eg fått vore i lag med Magnar og dei.
Då eg begynte på tredje året, laut eg forklare denne differensierte leseopplæringa for Lars Eikevik - som drog oss i gang om hausten før Sigrun Haaland (Halsnes den gongen) kom og overtok. Han vedtok då at eg skulle lese i lag med dei andre tredjeklassingane, sjølv om eg hadde lese dei stykka tidlegare.

fredag 14. august 2009

TURRHØY OG BARNEDÅP

Bror Steinar meiner eg burde ha skrive om turrhøytaking den 11. august 1956 og dagane like etter. Den 11. dreiv me på spreng ute i Ytste Bakkane og hesja, og me tok inn turrhøy som hadde hatt ein framifrå terre i den heite vinden den dagen. Om natta bles det opp meir og meir, og det var ventande styggevêr om føremiddagen sundag då Liv skulle døypast. Då me for til kyrkje, dreiv dei inne i bygdene og tok inn turrhøy som best dei vann, mens me hadde andre ting å gjere. Hesjane me hadde fått opp fredagen og laurdagen, vart kraftig utorblåsne, og utpå føremiddagen kom regnet. Måndagen var det godvêr att, og me kunne køyre inn det vesle som var att i hesjane og gå i gang med å rake i hop og hesje på nytt det som låg på bakken.
Stundom skryter eg av at det einaste arbeidet eg kan, er å renne opp og hesje i hesjar. Eit arbeid eg aldri praktiserer lenger, og som er så godt som unyttig.
Når me no har for oss året 1956 enno ein gong, kan me ta ein titt på biletet som hang i stova heime (og seinare i Dale): Det var ein fin og varm julidag, eg skulle gjerne visst datoen. Eg trudde det var ca. 10., men eg er slett ikkje sikker. I så fall kan me sjå at det har gått unna med slåtten takka vere godt brøyevêr. I den sjuande sansen frå 56 står det at me begynte så smått å slå den 28. juni, men tok til for alvor den 2. juli. Oppe i Bakkane har me hatt høy på brøy, og mens flyet fotograferer, er fleire i husstanden i arbeid ned på Myra. Eg hadde som jobb nett denne stunda å sjå til systa, som ikkje hadde fått namn enno, og som låg i vogna si i skuggen bak eldhust - eller kanskje bak do. Men då flyet kom og tok til å sirkle over den blå julihimmelen, laut eg opp på øvste Storehòjin og sjå. Nei, eg trur biletet er teke seinare, sidan me framleis dreiv med hesjing i ytste bakkane den 11. august. Og Telemark Flyselskap har kanskje ikkje datoen heller, eller ...?