torsdag 31. desember 2009

TAKK FOR DET GAMLE

Nyårsafta går mot kveld, natt og nytt år. I år har det skjedd utan dramatikk så langt, og truleg held den rolege, gode stemninga seg til neste år. I fjor døydde mamma tidleg på nyårsafta. Så då feira eg overgangen til det nye året i lag med syskena mine. Det var forresten ei roleg og god feiring, den kvelden.

I år er me inntil vidare tre. Tore fer nok på rek om ein time eller to, så då er me tosame, Anne og eg. Hannah og Vegard forlet oss måndag. Tore drog til by'n sundag, men kom att i går.

I mange, mange år var det store feiringar denne kvelden og natta. Grannar, vener og ymse andre tok del. Som regel var me hos nokon og åt tidleg på kvelden, viss dei ikkje var hos oss. Og seinare skjedde litt av kvart. Dei siste åra har livet roa seg, også nyårsnatta. Det gode måltidet tidleg på kvelden har vore i familiens skjød. Som regel har me stukke innom eit nabohus etter rakettoppskytingane. Kanskje me gjer det i kveld og, eller kanskje me går heim til oss sjølve, kanskje me ikkje går ut og ser på fyrverkeri heller, spinnkaldt som det er.

For førtifem år sidan sat bror Steinar og eg stappmette av ribbe (= pinnekjøt) nyårskvelden og lurte på kva me skulle ta oss til. Ingen avtalar, ingen planar. Men me kunne vel gå ned til Hustveit-folket og sjå kva ungdommane der i garden hadde føre? Og kvifor ikkje gå julebukk, sjølv om det ikkje var trettandafta? Me hadde nett fått opp ny varmtvasstank heime, og den digre kartongen stod i eit uthus. Den henta me og skar to runde hol i, så han likna på utedobenken vår. Den tok me med oss, samt kamuflasje til hovuda. Utanfor Hustveit-døra kraup me inn i den digre kartongen, skjulte vår identitet og banka på. Så trippa me inn, sitjande på huk slik at høgda vår ikkje kunne røpast. Me dansa litt rundt og grynta julebukkmål, og hustveitane stod berre og måpte. Heilt til far i huset, Audun, las på ein merkelapp: "Ragnvald Kyrkjebø, Flekke i Sunnfjord" ... "Søren og," sa Steinar etterpå, "eg fjerna jo ein merkelapp før me gjekk. Der må ha vore to!" Dei lo godt åt oss, men sidan ungdommane i huset ikkje var heime nett då, skulle me vente og krype på plass i kartongen når dei kom om ei lita stund. Det gjorde me, og denne gongen var det ingen merkelapp som røpa oss. 

torsdag 24. desember 2009

JULAFTA ER SNART OVER

Julafta 2009 gjekk etter oppskrifta. Pinnekjøtet smakte, dei hermetiserte plommene likeeins, alle fekk pakkar, og Hannah var den som fekk klart flest i år òg. Alt var vel fortent, og utanfor sat sjøkleivnissen og humra av velnøye, sidan jobben var utført med såpass stor presisjon.
   Så var det mimringa. Eg meiner å hugse julafta for seksti år sidan. Det er to minne som sit att, eller som eg trur sit att. Det sterkaste er at bror Steinar, som vart sju år den dagen, var sjuk og måtte spy då me gjekk rundt juletreet. Det var så lett å lage eit ordspel på at han vart sju og vart sjuk. Så fekk eg ABC-bok til jul, ja,  eg trur eg hugsar at eg fekk to stykke. Den eine hamna på Ilkjen hos syskenborna der, eg greidde meg med ei. Den vart i mi eige, og to pedagogisk talentfulle storebrør heiv seg over meg og boka slik at eg lærte å lese etter kort tid.
   Så gjekk det ti år, og jula for femti år sidan kunne lett ha vorte stusleg, slik eg såg det ei stund. Eg var jo konfirmert og strengt teke ingen unge lenger. På realskulen gjekk eg og hadde lov å gå på dans. Så då var spørsmålet om eg framleis fekk noko særleg til julegåver. Bestemor i by'n var død det året, og derifrå kom alltid dei gildaste gåvene. Frå henne, tante Karen  og onkel Fritz. Og eg hadde ikkje sett at det var kome nokon pakke frå by'n i førejulstida. Eg såg mørkt på julafta og pakkeopninga. men under over under, det dukka opp pakke frå tante og onkel, kanskje like gild som det eg var van med. Kva det var, hugsar eg ikkje. Men det var ein stor letnad for fjortenåringen. I går og i dag har femtenåringen vår knika kring pakkehaugen, knefta og glodd, og velsigne henne for det! Ho fekk jamvel lov å finne ein pakke tidleg på dagen og opne.
   Ti år etter - i 1969 - var første jula eg ikkje feira jul i Flekke. Me hadde pakka saman alt vårt jordiske gods og flytta det til Bekkjarvik, der Anne og Rune skulle bu mens eg var femten månader i militæret. Og der feira me jula, ei litt annleis jul, mildt sagt, med ein fire månader gammal krabat som det store midtpunktet. I nyårshelga var me til Flekke på visning med vidunderet.
   Men så må eg  seie at eg slit med minnet. Eg klarer ikkje å skilje ut julaftene i 79, 89 og 99. Men me har nokre bilete som iallfall kan stadfeste at det var julafter då og. Minnet mitt er som hos andre gamle kallar, dei siste åra er hylla inn i ei skodde. Og det er grenser for kva ein skal gå rundt og hugse. Derimot er eg imponert over sønene kor godt dei kan sortere i år og hendingar. Vonar dei set seg ned og bloggar, dei og, ein vakker dag. God jul!

mandag 21. desember 2009

SOLSNU

No går det mot lysare tider. I dag snudde sola, som me seier, så no går ho opp i vest, viser seg ei stund på nordhimmelen midt på dagen, går ned i aust og vert lenger og lenger oppe kvar dag. Ute er det drivande kvitt. Snøen som kom natt til i går, har visst tenkt å bli liggjande til olsok. Det er uvant for oss, og eg har moka og spadd ei råk bort vegen, strødd i salt og pepar, bad eit par våbøner og vonar no at uty, ulv og oskoreier held seg vekke, og at me kjem oss trygt fram utan lårbeinsbrot og raude romper. Eller blåræv. Husverten vår på Sandane då eg gjekk på gymnaset, hadde eit uttrykk som eg la meg på minne, og som han brukte når det var vanskeleg sykkelføre om morgonen når han vekte oss: "Dæ blårævfør' i dag" Ja, me sykla dei tre kilometerane kvar morgon og ettermiddag. Og verten hadde omsut for oss og sjekka kvar morgon om me var vakne.

I dag var eg  innom skulen ei stund, endå eg er pensjonist om måndagane. Folk trudde dei såg syner eller skrømt, andre meinte det var julenissen, og Ole Bjarte fotograferte meg då eg kom opp bakken. "Så, du er ute og teke bilete tå kulturminne?" spurde eg han. 

Så var Anne og eg på sentera på Husnes og handla både butikkane og bankkontoane våre tomme. Dermed er det snart tid til å setje seg ned og vente på jula. Nei, i morgon skal eg til Flesland og hente ein son og ei sonedotter. Ønsk meg god tur i vinterlandskapet!

søndag 20. desember 2009

SKOLTESUNDAG

Me kalla sundag føre jul for skoltesundag. Ordet skitnesundag var brukt andre stader, men ikkje heime i Flekke, og ikkje i familien vår her i Kvinnherad. Denne dagen åt me saueskoltane. Dei var flådde, salta, røykte, turka, utvatna og kokte i minst tre timar. Attåt skoltane hadde me kålrotstappe og poteter.
   Nesten kvart år sidan me flytte til Kvinnherad, har me kjøpt rå sauehovud og laga til sjølve. Mange år var Helge Dahle og eg i lag om flåinga, men no er det nokre år  sidan sist. I fjor hadde me skoltesundag på årsgamle hovud, men i år har me vore heilt utan. Så i dag har Anne og eg meiska oss med lutefisk i staden.
   Men me har ein yngsteson som tykkjer at skoltetradisjonen ikkje må brytast. Han har vore og kjøpt seg ein skolt på butikken og kokt i dag. Vel, han er altså ikkje heimeflådd, men svidd på vossavis. Likevel smakte han ikkje så verst, rapporterte Tore.
   Så kan eg leggje til at me har fått skikkeleg vinter, med mengder av snø som kom i går og i natt. No vert det sikkert kvit jul for ein gongs skuld.

mandag 14. desember 2009

SYSKENTREFF

For ei tid sidan annonserte syster Liv at ho skulle kome til Bergen 11. desember og dra nordover att til Kirkenes rett før jul. Broder Steinar reagerte fornuftig og inviterte dei andre brørne med damer heim til seg og Annbjørg i Åsane til ei kultur- og syskentreffhelg. Det kunne mellom anna verte teater- og restaurantbesøk laurdagen. Arne, som opplyste at han er familiens eldste og dermed har autoritet til å gje ordrar, påla Steinar å tinge teaterbillettar og bord på restaurant. Sjølv kollkøyrde han med bilen for snart fire veker sidan og vart for invalid til å vere med. Forresten: Gratulerer med bursdagen i dag, storebror! Men Anne og eg drog til by'n og tok inn hos Annbjørg og Steinar, der Liv allereie var installert, og me fem gjennomførte programmet med stil. Først var det Mascerade på Den nationale scene med mellom andre Bjarte Hjelmeland og Helge Jordal. Eit herleg gjøgleri! Så var me på restaurant Boha og åt treretters meny med vin attåt. Ikkje tradisjonell julemat, men slett ikkje ringare av den grunn. Her er menyen:
Kamchatkakrabbe servert på kremet urterisotto Krydderstekt reinsdyrfilet med appelsin- og hassenøttsaus Tilslørte bondepiker ”Boha”
Elles gjekk helga unna med prat og kos ute i Åsane. Før Anne og eg køyrde ut i Åsane, valsa me litt rundt på by'n, eg klypte meg hos ein irakar i Vaskerelven, og me hadde lunsj på Wesselstuen. Og laurdag føremiddag var me og drog bankkort på Ikea og Åsane senter. Så no når det er gjort, er me klare for siste innnspurten til julehelga, til Vegard, Tore og Hannah skal kome, og til det nye året. Litt handling, baking, vasking og pynting må til. Men vips! Så er det heile over.

mandag 7. desember 2009

ENDÅ EIN SKULESTIL

I ein tidlegare blogg - 28. oktober - skreiv eg av ein stil frå ei av dei to stilebøkene mine frå realskulen. Her kjem det ein stil til, truleg skriven mens eg gjekk i andre klasse. Denne gongen og gjev eg blaffen i rettingane til Olav K. Strand og skriv ordrett av:
Fortel om natur og arbeidsliv på heimstaden din, eller på den staden du bur om sommaren.
Heimbygda mi ligg ved inste enden av den tronge Flekkefjorden, som skjer seg i krokar og svingar innover frå Dalsfjorden. Her er det vanskeleg for store båtar å gå inn, fordi det fleire stader er holmar og skjer der det er vanskeleg å koma framom. Elles er det nes og berg som går ut i sjøen. På båe sider av fjorden ligg åsar, små fjell og dalar som oftast er kledd med fure-, bjørk- og krattskog. Inst inne sluttar fjorden i tre vikar, og kring vika i midten ligg Flekke. Der er det nokre gardar og småbruk. I søraust ligg Nipa, med Høgevarden til venstre. Midt i Nipa er det ein stor kvit flekk som bygda har fått namnet sitt etter. Aust for nipa ligg fjellvidda, og der har vi fint skiterreng i påsken. Nedover frå fjellvidda skjer det seg ein trang dal, Turvedalen, med ei lita elv i botnen. Oppe i dalen ligg Flekkestølen, der det står nokre ubrukte sel. Stølsdrifta slutta her for ti-tolv år sidan. Aust frå Flekke går ein skogkledd dal, Stavsdalen. No går nyevegen til Dale langs eine dalsida innover, men før gjekk vegen i dalbotnen. Vegen ligg no mosegrodd, og trea på båe sidene hengjer greinene sine utover han. I sør går det breie Flekkedalføret oppover mot Guddal og Bjordal. Nedover her renn den store Flekke-elva, der dei som har løyve fiskar laks om våren og føresumaren. På vestsida av elvemunningen stig Håheia opp som ein vulkan mot himmelen. Ho er også kledd med skog, mest fureskog, men og med eindel planta granskog.
Terrenget i bygda er kupert, med bakkar og åsar med små sletter imellom. Her ligg gardane. Mesteparten av folket lever på gardar. Om våren gjødslar og sår bøndene, om sumaren og hausten bergar dei avlinga i hus. Om hausten søkjer dei om skotløyve på hjort, og reiser på jakt. Om vinteren høgg dei brenneved og tømmer i skogane, mest i Stats-skogen, sørvest for elva. Både unge og gamle arbeider på gardane, og om sommaren er det mykje byfolk heime på ferie som også hjelper til.
Nokre går på arbeid i Dale, og dei følgjer buss til og frå arbeidet. Om vinteren reiser mange på sildefiske.
Mange yngre går på skulen i Dale, og dei følgjer buss også.
Tilreisande tykkjer gjerne at bygda er vakker, og det tykkjer vi som bur her og.
Og O.K.Strand gav M - på stilen og T i orden.

torsdag 3. desember 2009

FORNUFTIG BRUK AV SPAREBØRSE

Eg hadde nok sparebørser, eg og. For lenge, lenge sidan, ikkje no. Kor lenge sidan det var at dette hende, veit eg ikkje, kanskje snart seksti år. Ein eller annan framandkar var innom hos oss, og eg lurer fælt på kven det kan ha vore, men finn ikkje svaret. Det var sikkert ein triveleg fyr, og eg gav meg i prat med han. Så henta eg sparebørsa og ville vise henne fram. Mannen tykte ho var fin og grov fram lommeboka si. Då greip mamma inn og sette i: "Du må ikkje stå dar å tigge, Reidar!" "Han tiggar ikkje!" slo framandkaren fast og sleppte nokre øre ned på børsa.

onsdag 2. desember 2009

Å LÅNE EIT SYSKENBARN

Det hende truleg året før eg begynte på skulen. Det var influensatid, og både tante Målfrid og onkel Anders var sjuke. Mamma hadde vore ein tur ut til dei og kom heim att berande på han som på den tida var det yngste syskenbarnet vårt: Ove. Viss reknestykket mitt er rett, var han eitt til eit og eit halvt år. For å lette strevet for dei sjuke foreldra hans skulle me ha han ei stund. Jubelen stod i taket heime, me gutane ville meir enn gjerne ta oss av Ove. Bror Steinar la straks ein plan: Steinar gjekk i småskulen og var på skulen tysdagar, torsdagar og laurdagar. Då kunne Arne, som gjekk i storskulen, passe han, for då var han fri, og Steinar kunne passe han dei andre tre dagane når han var heime. Men eg? "Du kan passe han om sundagane!"
Men kor lenge var Adam i Paradis - eller Ove heime hos oss? Allereie dagen etter kom Målfrid og Anders ruslande inn om Hòjen og henta minsteguten sin heim.