fredag 31. desember 2010

RATTKJELKEN

Då rattkjelkane kom på moten midt på femtitalet, tok handelsmann Odd heim to eksemplar av sorten til butikken sin i Flekke. Den eine hamna hos nevøen hans, Erik Sølvberg. Den andre kjøpte papen vår til gutane sine. Rattkjelken vår vart litt plaga av meigskjørheit etter kvart.  Meigjernet rauk, vart sveisa i hop, men rauk på nytt. Kjelken til Erik hadde betre jern, men treverket forfall med tida.
   Til slutt gav eg opp håpet om å få fiksa kjelken vår til rennbar stand. Då gjorde eg ein grei handel med Erik. Eg kjøpte kjelkevraket hans for ti kroner. Det kan ha vore første året mitt på realskulen, og eg var enno ung nok til å ha glede av kjelkerenning. Så gjekk eg i gang i snikkarbua vår, som var i eit siderom på låven (skurelemmen, det vil seie lemmen over vognskuret.) Der stod høvlebenken, der hadde papen ein del verkty, og der låg det ein slump fjøler som eg gjorde meg nytte av. Eg reiv av alt det skrøpelege treverket på Sølvberg-kjelken, saga, slissa, høvla og pussa.  Nokre nye skruar måtte eg og koste på meg. Til slutt fekk vidunderet eit par strøk lakk, og der stod han og blenkte, rattkjelken, så god som ny.
   Men då lakken var turr, var vinteren så godt som over, og kjelkeføret med den. Kjelken vart sett på vent. Det gjekk nesten eit  år, og det vart vinter og kjelkeføre atter ein gong. No var det diverre slik at eg òg var bortimot eit år eldre og hadde ikkje lenger den same gleda av kjelkerenning. Det å verte vaksen er sterkt oppskrytt. Mange barnslege gleder går dukken i  den prosessen. Likevel vart kjelken til glede og nytte. Syster Liv vart etter kvart stor nok til å renne på rattkjelke. Og med broren/kjelkebyggjaren si hjelp fekk ho mang ei kjelkeferd før ho meistra kunsten på eiga hand.
   Seinare trur eg nok at niesene mine i Flekke nytta seg av kjelken før han vart kondemnert for godt. Ja, kanskje dei eldste sønene mine så vidt fekk oppleve han?

  
Du får orsake meg for det skrøpelege biletet eg har av rattkjelken min, men du ser kanskje at det er ein kjelke? Frå jula 1964, med mi åtteårige syster bak rattet.

torsdag 30. desember 2010

KJELKEFØRE

Me bur på ein stad der det er råd å sigle på kjelke. Det har eg ikkje gjort denne jula. Men eg sigla på akebrett i slutten av februar då me var i Trondheim.
   Vinteren som beit seg så fast her allereie i november, har opna for strålande kjelkeføre ned vegen i byggjefeltet. Spesielt den nedste delen er svært trygg med tanke på bilar, og her har det vore ein hektisk kjelketrafikk no i jula. Ungar, småbarnsforeldre med avkom og besteforeldre med kjelkeglade barneborn har utfalda seg på det lystelegaste. Dei brukar både gammaldagse trekjelkar med og utan ratt, og meir moderne av plast. Men rattkjelken vår ligg godt forvart øvst oppe under garasjetaket. Me har ikkje hatt ungar i den rette alderen på besøk denne jula.
   I barndomsbygda mi, Flekke, var det framifrå vilkår for kjelkerenning, anten me rende ned Tunbakken og Gòta eller i andre bakkar kringom. Og så var det riksveg 570, som for mange år sidan miste nullen og nøyer seg med talet 57. Frå Stav til Flekke var det ein samanhangande unnabakke - rett nok svært slakk dei fleste stader, men dog: Meir enn tre kilometer var denne kjelkeløypa. Ikkje strøydde dei med salt eller sand, og på svært glatte dagar når bilistar og fotgjengarar forbanna føret, for me ungane eller halvvaksne styvingane i flokk og rad med rattkjelkar og andre kjelkar innover så langt me gad dra doningane våre, sparka frå og fekk oss ei lang ferd fram att til vegeskiftet. På nokre slakke strekningar, til dømes frå Tyrvedalsbrua og forbi Instekvia, var det oftast nødvendig å sparke frå litt viss me ikkje hadde topp glid. På somme kjelkar sat det både to og tre, og på den lange Hustveit-kjelken gjekk det nesten eit heilt blandakor. Dei sprekaste labba og drog kjelkane heilt opp til Stav. Det hende seg og at folk som gjekk på realskulen i Dale, tok med seg kjelkar med skulebussen om morgonen, parkerte dei på Stav, gjekk av bussen på heimvegen og rende heim. Eller er dette noko eg har drøymt? Me snakkar trass alt om hendingar som ligg minst femti år tilbake i tida.
  

mandag 27. desember 2010

PÅ RØYSEKATTJAKT

Eg las og las om friske, norske gutar som tente seg nokre kroner og stor heider med å veide på dyr og fugl i skogen: rev, mår, røysekatt, rype og storfugl. Bøkene til Halvor Floden, Ivar Strompdal, Knut Gjengedal og Mikkjel Fønhus var fulle av slike karar, som vinters dagen spente på seg skiene, drog til skogs og sette snarer og feller. Då måtte no eg kunne gjere noko liknande? No hadde eg lite greie på jakt og fangst, og det var smått om slik tradisjon heime. Men eg hadde sett røysekatt oppe under Hellaren rett over tunet vårt i Flekke. Under Hellaren var det ei stor urd, som sikkert var ein perfekt heim for røysekatten. Eg måtte prøve.
   På ei eller anna vis hadde eg lært å lage røysekattfelle. Ho såg slik ut:
         
Eg fann ei skikkeleg god og tung steinhelle. Så hadde eg altså smidd til tre spiler. Nr. 1 heldt steinen oppe. Den hadde eit godt hakk som spil nr. 2 støtta seg på. Spil nr. 2 kvilte på underlaget. Åtepinnen hadde to funksjonar. Først og fremst var det der at røysekatten skulle finne godbiten, som så skulle verte hans bane. Men åtepinnen var dessutan tilsmidd slik at han heldt dei to andre spilene på plass. Eg var på stabburet og skar ein ørliten fleskebit, fann ei øskje fyrstikker inne med omnen og tok utstyret med til skogs. Ja, steinhella låg allereie klar på åstaden. På tredje eller fjerde forsøket fekk eg fella til å stå. Det skulle lite til før hella datt ned om ein var bort i åta. Fleskebiten vart lett svidd og lukta freistande. Så var det å gå heim og vente.
   Neste dag var eg oppe og såg. Fella var ramla ned. Med bankande hjarte letta eg på steinen. Ikkje noko vilt å sjå, berre ein flatklistra fleskebit. Nytt forsøk. Ny dag.  Etter skuletid opp og sjå. Nei, i dag stod fella slik eg hadde forlate henne. Dette jegerlivet var hardt og fullt av vonbrot. Men eg gav ikkje opp. Eg kveikte ei fyrstikke og gav fleskebiten ei ekstra oppfrisking. Det lukta pirrande.
   Tredje dagen låg steinen nede. Spennande! Eg letta opp, og jamen var det fangst! Ei spissmus! Eg kjende ei viss glede over at fella faktisk fungerte. Men eg var ikkje ute etter spissmus, så vonbrotet var større enn gleda.
   Etterpå fortalde eg jakthistoria til Peter Kåre, syskenbarnet mitt. Men han var imponert, han. Fella fungerte jo fint! Iallfall på mus.

søndag 26. desember 2010

HEIMEMUSA OG FJELLMUSA

Både i går og i dag gjekk yngsteguten Tore og eg ein god skitur innover Handelandsdalen. I går var det ikkje mange som hadde vore føre oss, og mykje av siste biten byttest me om å brøyte ny løype.I dag vardet eit godt spor heile vegen. Tore knipsa nokre herlege vintermotiv.
   Då me kom tilbake til Feto i dag, såg eg ei lita mus som baska på i laussnøen. Ho bykste nokre sprett framover, tok enkelte pauser og kom seg om sider  fram til den hola i snøen der ho truleg feira jul. Og forsvann før Tore kom på plass og kunne fotografere henne.
   Eg reknar med at det var ei fjellmus. Eller skogmus, viss det er noko som heiter slik. To av  favoritteventyra til ungane våre var Heimemusa og fjellmusa og Katten og musa som budde i lag. Då me budde på studentbyen på Natland i Bergen og eldsteguten Rune var to-tre år, tok han ofte eit raskt avbrekk i uteleiken, kom på døra og ville ha opplese det sistnemnde eventyret. Så i full fart tilbake til kompisane.
   Det er noko yndig sympatisk med desse småmysene. Ikkje rart at Alf Prøysen med Musevisa si gjorde det vanskelegare å rydde vekk desse beista frå hus og heim. Eg vart glad då eg såg musa ved Feto og unnte henne både langt liv og god helse. Ho har sikkert funne seg ein grei heim, langt frå kattar og musefeller. Ved Feto, eit par kilometer inne i dalen, har folk frå Valen sjukehus bygd ei kvile- og grillhytte der turfolk kan setje seg, ete nista, skrive seg inn i turboka og jamvel grille ein pølsestomp om det er ønskjeleg. Det vankar ofte ein smule til musa på ein slik stad.
   Men for heimemusa kan eg for min del styre mi begeistring. Eit par gonger på dei tjuesju åra me har budd her, har me opplevd å få mus i kjøkkenskåpet. Då er eg nådelaus, må eg tilstå. Første gongen var eg dårleg førebudd, men kom meg omsider på butikk og kjøpte to musefeller. Sist det hende, vart moroa kortvarig for den stakkars musa. Då eg opna kjøkkkenskåpet under vasken, pila ho inn i  stova og gøymde seg bak veggseksjonen. Så sette eg opp ei musefelle med freistande agn, kanskje ein ostebit, eg hugsar ikkje sikkert. Det gjekk toppen fem minutt, så vart freistinga for stor for den vesle musa. SMAKK! sa det i fella. Det var det heile. Eg vil ikkje ha mus i mtt hus. Men gjerne i  Handelandsdalen

fredag 24. desember 2010

REPETISJONAR

Eg er lærar, har juleferie og kan ta meg tid til å reflektere over livet og lærargjerninga. Det med repetisjon er svært sentralt i yrket vårt. Som i livet. Elevane må få friska opp det nyleg innlærte skal det sitje. Sitje ei stund iallfall. Og ei repetisjonsøkt til i høveleg avstand frå den første, gjer prosessen endå meir effektiv.
   Livet er òg avhengig av repetisjonar. I dag har me ein av dei. Julafta. Her har me nokre rituale som tek seg opp att år etter år. Ungane er dei  verste. Me må for all del ikkje prøve å kutte ut risengrynsgrauten med mandel, eller endå verre: pinnekjøtet.
   No har Vårherre - eller ein av hans undersåttar, han som ordnar med vêret - fått det for seg at me skal ha mengder av snø i jula. Det vart gale i fjor, og i år er det endå verre. Og jula er ikkje innringd enno. Truleg har dei skamlytta på Irving Berlins heilage julesalme om White Xmas. Denne jøden som slett ikkje brydde seg om jula. Nett som Jesus, som òg var jøde og ikkje feira jul, det me veit.
   Eg sjekka bloggen frå i fjor på solvendingsdagen, mest for å unngå å gjenta meg sjølv. Eg såg det at eg gjerne kunne ha kopiert det meste og brukt i år òg. Til min skrekk og gru såg eg at eg allereie i fjor skreiv om blårevføre (blårævføre), slik at det eg skreiv hin dagen, var den reine repetisjonen. Slik kan det gå med ein bloggar som er for mykje opphengd i fortida. Det skal noko til å halde styr på kva ein allereie har sleppt ut i cyberspace.
   Vel, mykje av dagen i går og dagen i dag har gått til å moke snø. Om att og om att. Når trappa opp i vegen var gåandes i, og eg hadde brøytt farbare stiar rundt huset og bort vegen, og eg glad og nøgd med innsatsen gjekk inn att i den varme stova, gjekk det ti minutt, så var alt like tilsnødd igjen. Gong på gong. I dag tidleg var det endå verre enn nokon gong. I dag har eg dessutan grave fram og aust båten Sofie Karoline, som ligg og duppar nede ved moloen. No kan skuta få ei fredeleg jul, og det håpar eg de andre får òg. Snart set me på grauten, så då vert det ikkje lange stunda før saueribbene kjem i gryta, og etter kvart alle dei andre repetisjonane.

Gledeleg jul!

onsdag 22. desember 2010

GODT EG ER FRISK

For då er det ikkje så farleg om det er eit stykke veg til sjukehus. Heller ikkje om eg vert så kritisk låk at dei må sende meg med helikopter.
   Me har eit lokalsjukehus på Stord. Viss det passar med snøggbåten, tek det bortimot ein time å kome dit. Skal me køyre sjølve, går det nesten halvannan time. Så har eg ei lita sak som fører til at eg ikkje får traktement på Stord, men må til sjølve sjefsforetaket i Helse Fonna: Haugesund sjukehus. Dit har eg køyrt tre gonger på ei god veke. Kvart besøk har teke toppen eit kvarter. (Då reknar eg ikkje tida på venterommet.) I dag var det unnagjort på under ti minutt. For å få denne vesle sjekken reiste eg heimanfrå klokka ti, tok ferja til Skånevik, som forresten gjekk om Matre på den turen, så om lag ni mils køyring til sjukehuset, og omsider heimtur der eg laut innrette meg på kvart på fire-ferja. Heime vel halv fem. Seks og ein halv time spandert på ein liten timinutts sjekk i nase og svelg. Kan godt hende at dei kunne ha fiksa dette på Husnes (ti minutt å køyre.)
  Eg klagar ikkje, eg berre nemner det. Sidan eg er frisk og kjekk (tja, iallfall bråkjekk stundom), er det greitt nok med ein haugsundtur eller tre i veka. Men tanken går til sjukehusdebatten, som har rasa i det siste og plaga det største regjeringspartiet. Eg er sanneleg ikkje sikker på kva eg skal meine. Det eg likevel ser, er at feige politikarar frå dei fleste parti har gitt frå seg styringa og overlate den til helseforetaka, som skal drive som om dette først og fremst er butikk. Såleis prøver Stoltenberg å ro som aller mest i motvinden til skuta hans legg seg heilt på tverke; han skuldar på foretaka som han har vore med å etablere. Siv Jensen var på Husnes for nokre dagar sidan og sa (viss ho er rett sitert i Kvinnheringen) at ho støtta lokalsjukehusa, og at fagfolk og ikkje politikarar skulle styre helsevesenet. Såleis greidde ho å seie ja og nei til lokalsjukehusa i same setninga: dersom fagfolka får styre (økonomar? legar?), er lokalsjukehusa dømde til å verte fjerna eller i beste fall reduserte til eit minimum. Tyngda av desse "ekspertane" ønskjer seg store einingar med sentraliserte funksjonar og kostnadseffektiv drift. Men det torde ho ikkje seie.
   Forresten: Vert eg skikkeleg sjuk, trur eg at eg vil få kome til Haukeland. Eg er ikkje eit hår betre enn Jensen. Eg er for og imot alle alternativa.

tirsdag 21. desember 2010

DEN STORE BULKEDAGEN

Eg greier ikkje å dy meg, eg lyt hengje ut broder Steinar ein liten smule. Ikkje for å hengje han ut, men altså: I kveld hadde dei eit lite innlegg i dagsrevyen om den store bulkedagen, 22. desember, altså i morgon. Det gjer dei rett i. Det er den dagen i året det er registrert mest bulking på bilar. Folk hastar av garde til butikken, glatt er det og ofte laber sikt. Så går det slik det må. Denne åtvaringa frå NRK kan bli dyr for bilverkstadene, men spare bilistane og forsikringsselskapa for store summar.
   For noko slikt som førti år sidan var Steinar heime i Flekke og skulle feire jul. Han lånte bilen til vår bror Arne for å køyre til  Dale og kjøpe ei julegåve til bileigaren og familien hans. På vegen, som her og der var smal og svingete, oppstod det ein situasjon som påførte den lånte bilen ein høveleg bulk. Ikkje verre enn at Steinar'n fekk utretta ærendet og kjøpte ein vase eller noko slikt. Sjølvsagt gjorde han opp med broren sin for tort og svie på bilen. Men seinare når me sat i stova heime hos Arne, sukka Steinar og peikte på vasen: "Ditta e den dyraste julegåva eg noken sinne he kjøpt!"
   I morgon skal eg køyre til Haugesund eit nødvendig ærend. Eg skal  tenkje på NRK, bilen, føret, bror Steinar og vasen til Arne. Men julegåvene har eg allereie kjøpt.
 

mandag 20. desember 2010

KVA VISSTE ME, KVA ANTE ME?

Wikileaks har avslørt saker som har vekt stor brudulje. Men var det så overraskande?
   For det første: At supermakta USA gjer alt det som ei stormakt alltid har gjort for å halde fast på stormaktsstatus, spionert på vener som fiendar, pressa, lokka og intrigert. Var det nokon som trudde at våre gode vener i vest er velsigna med større moral enn andre makter? Det britiske imperiet? Romarriket? Sovjet? Det Tyske Riket? Ludvigs og Bonapartes Frankrike? Kina?
   For det andre: Går me rundt og trur at norske borgarar med utsikter til rikdom, spenning og  utfordringar er noko betre enn andre i andre land når det gjeld å utføre skjulte tenester for den som byr  høgast? Pensjonerte offiserar og politifolk kan knepa, er friske og oppegåande og synest sjølvsagt at det er gøy å samarbeide med den amerikanske ambassaden om snusing og smugkikking etter inkjeanande nordmenn som vekkjer mistanke eller mistanke om mistanke - eller rett og slett har meiningar dei ikkje likar.
   For det tredje: Me burde vite at einskilde innslag i embetsverk og ymse andre interessegrupper gladeleg brukar  list, makt og høve til å påverke dei folkevalde. Me som har levd nokre år, har sett den glimrande engelske serien om embetsmannen og ministeren - som etter kvart vart statsminister - og alle dei  krumspringa denne embetsmannen stelte i  stand for å få viljen sin igjennom. Berre skøy? Neppe.
   Makta vil fjerne peikefingeren i staden for snusket han peikar mot. Ikkje lat det skje!

søndag 19. desember 2010

ATTER EIN SKOLTESUNDAG

I fjor laut eg skrive om skoltesundag utan  skoltar. I år er det litevetta betre. Me har meiska oss med skoltar så vomma stod i  spenn. Noko liknande gjorde yngsteguten, Tore, som kjøpte seg ein skolt, drog til blåhuset vårt i Bekkjarvik, heldt helg der og kokte skolten sin i dag. Frå Trondheim kom det ei litt sår tekstmelding frå Vegard, som gjerne  skulle ha servert seg den same retten. Me trøysta han med at me ikkje åt opp alt og har gøymt ein bra slump som han får når han kjem heim til jul. Kva Rune har gjort med og tenkt om saka, har me ikkje fått rapport om.
   I år var det kjøpeskoltar av vossaslaget, svidde med skinnet på. Smakte gjorde det likevel. Passeleg salta og røykte. Om eg nokon gong kjem i gang att med flåing, er eit ope spørsmål. Men Tore var ikkje god på meg her i haust då han frette at eg hadde forsømt flåinga i år igjen.
   På Husnes var det ingen i grannelaget som hadde røykeri som me kunne nytte til å gje skoltane  ein siste finish før dei vart hengde til turk oppe på mørkeloftet våret i Furuvegen. Då rigga eg meg til med utegrillen vår, fekk skikkeleg fyr på han og fylte på med vått einebar oppå glørne til det vart ein dugeleg haug. Så kom rista, og oppå den stabla eg dei nysalta saueskoltane i ein endå dugelegare haug. Over det heile tredde eg den største kartongen eg fann i blindkjellaren, og der stod det provisoriske eldhuset mitt og osa ein time eller to. Det hende at elden slo opp i einebaret så dei nedste skoltane vart småsvidde før eg fekk sløkt. Desto betre tenkjer eg dei smakte!
   Naboar som gjekk etter vegen stansa opp og glodde fælt, og dei modigaste torde spørje kva i all verda eg heldt på med. Vår gode granne og bloggkollega Gunnar ( gunnares.blogspot.com) underheldt i neste juleselskap med at han ein sur haustdag, ein laurdags morgon då han glytte ut soveromsglaset, såg han at  han Reidar stod der i ausande regnvêr og grilla smalahove ute på plenen.
   Men skoltane smakte som dei skulle, dei fekk den sneven av røyksmak som høyrer til. Og så vart det skoltesundag av rette slaget! År etter år etter år.

onsdag 15. desember 2010

BLÅREVFØRE

Slike dagar som den me har hatt i dag - ja, eg kan leggje til dei siste dagane - hende det seg me hadde då eg gjekk på gymnaset òg. Eg budde ute i Bukta oppe i Mardal, og me hadde tre kilometer skuleveg å sykle. Vinters tid var det ikkje alltid noka enkel øving. Første kilometeren, før me kom ned til riksvegen ut til Rygg, var det ein uopplyst grendeveg, ikkje alltid godt brøytt, og strøing med salt eller sand var det ingen som tenkte på. Eg kan ikkje hugse at det førte til alvorleg forseintkoming, merkeleg nok. Men det kan vere minnet som sviktar.
   Me var tre gutar som haddde kvart sitt rom oppe i andre etasje. Vertsfolket var eit barnlaust par i førtiåra. Kvar morgon tok verten, han Magne, ein tur opp trappa og banka på dørene våre før han gjekk på jobb. Og når føret på vegen var for gale, brukte han å opplyse: "Dæ e blårevføre i dag!" Me skjønte kva han meinte, men eg er framleis usikker på kva uttrykket hans siktar til. Dei dreiv mykje med pelsdyravl i Gloppen den gongen, og det gjer dei sikkert enno, trass i all den avsky næringa vekkjer, spesielt i urbane strøk. Blåreven var eit populært dyr i desse farmane. Men han var vel aldri ute på glattisen? Blåreven stod trygt og turt i buret sitt, han. Kan Magne ha meint at dette føret lett valda ei blå ræv på dei som meistra det dårleg?
   Det er best å trø varleg, her er spøkje glatt ute no. Ekte blårevføre. Eller blårævføre?
                   
                          

tirsdag 14. desember 2010

STOREBROR HAR BURSDAG


For tretti år sidan fekk eg noko alvorleg å tenkje på. Eldstebroren fylte 40. Det var uverkeleg og nesten nifst  ha ein bror som forlet dei nokolunde ungdommelege trettiåra og gjekk inn i det nokså alderdommelege desenniet førtiåra. Det var eit varsel om at eg om fire og eit halvt år måtte gjennomomføre det same spranget.
   I dag fyller Arne 70. Det er ikkje fullt så nifst som den gongen i 1980. I helga var me i lag, alle syskena med kjærastar, ja, ikkje Liv, ho stilte singel. Sekstiniåringen var sprek og ungdommeleg i rørsler og hamlét. Det er ei trøyst for oss som òg er over den første ungdommen og vel så det.
    For snart seksti år sidan såg han slik ut når han klappa hunden vår, Lukki, i tunet heime i Flekke:


Til lukke med dagen, kjære storebror!