mandag 14. september 2015

RØYSTERETTEN

For femti år sidan i går var det stortingsval, og eg fekk ikkje røyste, jamvel om eg hadde klare meiningar om kva parti som burde ha fått stemma mi. Men tjueåringar var ikkje modne for ei så alvorsam akt som å vere med og velje styringskvinner og -menn. Me såg kor det gjekk, heidersmannen Einar Gerhardsen laut gje seg og sleppe til den frittalande bonden frå Senterpartiet og Trøndelag, bestefar til oljeinvestor Ola Borten Moe. I lag med tre andre parti.
   Denne sommaren hadde eg prata med ei godt vaksen engelsk dame som eg trefte på båten til Bergen. Ho var og såg på dei vedunderlege norske fjordane, naturlegvis. Ho var ikkje heilt blank på norsk politikk. Ho hadde fått med seg at me skulle ha stortingsval, og at Arbeidarpartiet, som no hadde styrt i tjue år, såg ut til å måtte gje frå seg makta. Kva eg meinte om det? Eg sa at eg trudde ikkje det ville utgjere særleg stor forskjell for verken land eller folk. Sidan ho ikkje hadde røysterett ved det norske valet, kunne eg trygt seie det som det var; her var det ikkje røyster å hente. Ho forstod slett ikkje at eg kunne seie noko slikt. Ho hadde fått det for seg at dette var den første gongen det norske folket skulle få velje på tjue år, og at alle gledde seg til å få vekk dei sosialistiske undertrykkjarane.
   Nei, eg fekk ikkje røyste som tjueåring, fortredeleg nok. Men verre var det for mamma og papen. Røysterettsalderen var 23 år før krigen. Og då måtte du ha fylt år innan valdagen. Frå 1814 og fram til 1920-talet var grensa faktisk 25 år. Ved kommunevalet i 1937 kunne nok papen gjerne ha tenkt seg å delta, interessert i politikk som han var. Men nei då. Han fylte 23 eit par veker etter valet, så då fekk han ikkje sleppe til. Den gongen var det ikkje nok å nå grensa seinast nyårsafta i valåret slik som no. Og mamma, stakkar, var berre tjueein.
   Så gjekk åra, og i 1940 bryggja det seg opp til stortingsval. Endeleg skulle mamma og papen få gjere si samfunnsplikt. Men den gong ei. Det sytte Quisling og Hitler for. Ikkje før hausten 1945 fekk foreldra mine sleppe til. Papen var nesten 31 og mamma 29.
   Og Einar Gerhardsen fekk sitje trygt i stolen sin.

tirsdag 8. september 2015

NOMADELIV SOM STUDENTAR

Å kome til Bergen for femti år sidan for å studere, var ikkje heilt fritt for utfordringar. Noko slikt som fadderveke var ikkje oppfunne. Men me fann ut av det meste ved hjelp av kvarandre. Eit orienteringsmøte hadde dei skipa til, og då trefte eg to karar som eg kjende flyktig frå dei tre gymnasåra mine i Nordfjord. Dagfinn frå Ervikja i Eid og Roald frå Kleivedammen på Sandane. Ingen av dei hadde vore firdaelevar, men dei kom i same ærend som eg, og utetter haustsemesteret vart me godt samansveisa. For ikkje å snakke om åra som følgde, anten det no var studium, fritid eller skogplanting om somrane.
   Nett i desse åra midt på sekstitalet rann universitetet i Bergen fullt av studentar. Og enno hadde dei ikkje lært seg å stengje så mange studium. For å få systemet til å gå rundt lét dei oss studentar springe hit og dit i byen på førelesingar, kollokviegrupper, eksaminatorium og lesesalar.  Dette var heilt ulikt tida på Firda, der me hadde dei aller fleste timane våre i klasserom nummer 5 (populært kalla "Bussen").  Førelesingane til examen philosophicum vart haldne i Folkets hus. Latinkurset gjekk i Muséplass 1. Så var det eitkvart i Lars Hillesgate 20, skal tru om det var kollokvie i logikk? (Då hende det seg at me heller gjekk på Chianti over busstasjonen.) Så var det noko som dei kalla eksaminatorium i filosofi oppe på Florida. Og viss me ville på lesesal, noko som ikkje var lett på grunn av plassmangel, var det eit par-tre meir eller mindre gode alternativ her og der. På Universitetsbiblioteket var det kø allereie ved hanegal. Dette trur eg må behandlast i eit eige blogginnlegg ein gong.
   Og så hadde me hybelen min på kvisten i Tartargaten. Universitetet betalte ikkje eingong leige for dei timane me tre karane heldt kollokviemøte der.

søndag 6. september 2015

OMVEND HUSJAKT

Som forklart i går, eg søkte ikkje etter hybel i Bergen for femti år sidan, det var eg som vart oppsøkt. Og slik har det vore for meg dei fleste gongene. Til dømes var det eit lærarhusvære i skulehuset på Nordanger, og det var knapt nokon diskusjon om eg skulle bu der eller ikkje, det året eg var der som lærar. Det var berre å flytte inn og begynne å bu.
   Hausten 1967 flytte tre av kompisane mine inn i eit husvære oppe på Lægdene i Bergen by.  Utpå hausten flytte ein av dei ut av ekteskaplege grunnar. (Nygift.) Og eg som framleis etter godt og vel to år budde på kvisten i Tartargaten 16, fekk klar melding frå dei to andre at no måtte eg flytte inn istadenfor den nygifte. Der oppe var det mykje meir komfortabelt enn på kvisten; me delte eit romsleg kjøkken og bad med både dass og dusj. Til gjengjeld var det nok litt dyrare, og no var det altfor langt å gå til Sydneshaugen på lesesal eller forelesingar.
   Det kunne vere mykje å fortelje om tida på Lægdene. Men eg hoppar eit år fram og presenterer den neste etappe i bustadhistoria. Bror Steinar og Olemann, ein felles ven av oss, hadde fått kloa i eit husvære like ved Fløybanen. Ei dobbel stove, eit separat soverom, kjøkken med kjøleskåp av alle ting, bad, gong og kjellarrom. Dei to karane påla meg å flytte inn saman med dei, for det vart litt dyrt for berre to. Eg aksepterte på vilkår av at eg fekk soverommet. Dei andre to låg i den romslege spisestova, om eg ikkje hugsar feil.
   No var det kort veg til sentrum og Universitetet, og endå kortare til ho som eg på det tidspunktet var ringforlova med (og som eg no har vore gift med i 46 år!)
   Men sidan me to gifte oss utpå våren, ville me bu for oss sjølve, og då laut eg søkje på Fantoft. Ei kurant sak; då neste semester byrja, var me på plass i E-blokka, som var nesten ny og topp moderne.
   Og kva hende då me hamna på Husnes i 1973, der eg hadde fått lærarjobb? Kommunen opna dørene for eit nybygd rekkjehus med hage, berre å flytte inn.
   Men då me flytte ut derifrå etter ti år, laut me byggje oss hus sjølve. Her på Valen. Bortsett frå det har husværa stort sett søkt meg som leigebuar, ikkje omvendt.

lørdag 5. september 2015

KVISTHÒLET

Eg forhasta meg ikkje med å gå på hybeljakt sommaren for femti år sidan, jamvel om eg skulle til by'n og studere. Det lagar seg nok, tenkte eg sikkert, når eg berre kjem meg på plass og får sjå meg om. Eg hadde ein bror og nokre tanter og onklar som sikkert kunne forbarme seg over meg nokre dagar. Og kompisar.
   Den sommaren hende det noko tragisk. Ein ung kar i bygda vår døydde brått og uventa, og etterlét seg kone og eit barn. Den hausten var det meininga at han skulle ta eit skuleår i Bergen. Nokre dagar etterpå kom ei grannejente som arbeidde i Bergen og skulle ha tak i meg. Ho hadde flytta ut or den vesle hybelen sin og inn i eit større husvære, og ho hadde avtalt med den tidlegare vertinna at han Per Atle skulle få overta kvistrommet oppe i Tartargaten 16. Men kva no? Hadde eg fått nokon stad å bu?
   Såleis hamna eg på kvisten, som det heiter i Bergen. Opp fire trapper og inn ein gang. Eit knøttlite rom med eit takvindauge og eit tekjøkken akkurat stort nok til at eg kunne klemme meg ned på ein stol. Vask og dass på gangen. Seks ampères sikringar som rauk viss eg var så uforsiktig at eg gløymde å slå av varmeomnen når eg skulle speile meg eit egg. Ikkje eit einaste klesskåp eller andre skåp, men ei lita hylle med ein portière i ein krok der eg kunne smette ei jakke og ein dress attom. Var det sytti eller åtti kroner månaden eg betalte?
   Men dette vart heimen min i over to år. Eg storkoste meg på kvisten, usjenert og uforstyrra som han var. Kompisane og eg fann ut at dette var ein grei plass å samlast når me hadde ei hyggjestund, om det enn vart litt trongt. Vertinna budde heilt nede i første etasjen. Dei andre hybelbuarane på kvisten merka eg lite til. Eg kunne spasere til by'n om eg ikkje var lat og tok Mulenbussen. Og me var ikkje alle så godt vane, me som kom til storbyen og skulle studere. Forresten var ikkje bustandarden for tusenvis av bergensarar så sprek heller.
   For femti år sidan.
 

fredag 4. september 2015

ENDÅ EIT JUBILEUMSÅR

Eg likar å kalle meg historikar, sjølv om eg berre har eit mellomfag og ein del års ansiennitet som historielærar i det vidaregåande skuleverket. Men eg har iallfall ein viss sans for årstal, når dei berre er eit stykke bak i tida. Og så legg eg merke til ein del runde og halvrunde jubileum.
   Men dette skal verken handle om åttehundreårsfeiringa av Magna Carta eller tohundreårsmarkering av mellomrikslova. Nærsynt som eg er, vert det eitt eller kanskje fleire innlegg om mi eiga historie. I desse dagar er det femti år sidan eg lét meg immatrikulere ved universitetet i Bergen og gav meg i kast med filologien.
   Eg hadde lagt bak meg eit år som lærar i barneskulen på Radøy, nord på Strilelandet, eit arbeid som mange nybakte artianarar tok på seg i gamle dagar. Me kan jo skjelve av uhyggje når me tenkjer på kva dei lét oss ta ansvar for. Men slik var det. Skuleverket skreik etter lærarkrefter, og somme tok til takke med kva som helst, om det så berre var ein halvstudert røvar som hadde dumpa til artium. Vel, det gjorde ikkje eg, heldigvis. Karakterane var greie nok, om ikkje nett i toppsjiktet. Og raværingane tok godt imot den unge spirevippen som skulle vere skulemeister for småungane deira.
   Men dette skulle handle om det som kom etterpå. Året på Radøy førte til at eg fann ut at det gjekk an å vere lærar, men eg kunne helst tenkje meg å arbeide i gymnaset, ikkje i barneskulen. Då laut eg hive meg på eit mangeårig studium  på universitetet. Og det var ikkje småting, det dei kravde. Ein filolog måtte rekne med fem og eit halvt år for å verte adjunkt, og skulle du ende opp som lektor, vart det minst halvtanna år i tillegg. Til samanlikning kunne du gå to år på lærarskulen etter artium for å verte allmennlærar. Så då eg nemnde planane mine for papen, vart han betenkt. "Da æ et långt lerret å bleikje," sa han. Han hadde sjølvsagt rett. Men for meg var ikkje tid noko problem. Eg var tjue år og hadde oseanar av tid framfor meg. Og Bergen lokka, for der hadde eg både slekt og vener i hopetal.
   Eg må nemne eit pussig poeng: Mange studium var såkalla opne studium på den tida. Filologien var eitt av dei. Det ville seie at du kom inn så sant som du hadde fullført gymnaset med ståkarakterar. Då var det verre å kome inn på den toårige lærarskulen oppe på Landås. Der var det ei poenggrense. I prinsippet kunne såleis ein artianar som ikkje kom inn på lærarskulen, begynne på universitetet og verte lektor. Ja, i neste omgang kunne han kome attende til Landås. Som høgskulelektor.
   Det var ikkje difor eg møtte opp med lånt studenthue, lét meg immatrikulere og tok imot mitt akademiske borgarbrev frå Universitas Bergensis i september 1965.