fredag 23. desember 2011

HUGS SMÅFUGLANE!


Slik avslutta klassekamerat Harald russekorthelsingane sine. Me hadde nok alle våre knep for å fange merksemd. Eg kan ikkje hugse at han var særleg oppteken av fugl, anna enn i russetida på Firda i det herrens år 1964.
   Dei første åra i her på Eikelandsberget prøvde me oss med julenek til jul. Dei var vakre å sjå på, men me såg aldri ein fugl i dei. Ikkje så mykje som ein liten albatross, ikkje eingong ein struts eller ein fuglekonge. Og slett ikkje sporv, slik som på julekorta. Eg trur ikkje her er sporv her i bygda. Derimot voks det opp havre i blomebedet nedanfor.
   Meiser, trast og måsar er her. Og stundom ei skjor. Sidan me gjekk over til fuglebrett, har me spandert kilovis med havregryn og brødkromlar, og i buskane heng det meisebollar. Trasta har førsteretten på brettet, og meisene på meisebollane. Katten til Egil er ikkje velkomen, anten det no er havregryna eller fuglen han er ute etter. Skjorene vert heller ikkje så godt mottekne, jamvel om det er dissens i heimen om dette spørsmålet. Eg for min del har ein viss sympati med skjora. Måsar vil eg derimot ikkje ha på brettet.
    Anne meiner at ei hotrast kom tilbake på brettet årvisst; ho kjende fuglen på faktene, meinte ho. Men dei siste par åra meiner ho at den gamle trasta er vekke. Anten det er slik eller slik, her er flust med traster. Og meiser. Jamvel om vintervêret uteblir. I fjor og året før hadde småfuglen stort sett berre oss å lite på.
    Trasta takkar for maten med å skite til både matfatet, léveggen kring brettet og terrassen. Ho eig ikkje skam.
   Men me har ikkje nissar her på garden, så me trøystar oss med fuglen.

torsdag 22. desember 2011

NIFS NISSE

For folk som ikkje trur på nissen, har eg endå nokre ord å seie. Sjølvsagt var det juletrefestar i ungdomshuset heime så langt tilbake som eg kan minnast. Det var som regel to festar i barndommen. På den første festen var det skuleungane som stod for det meste av programmet. Eg er faktisk i tvil om kven som var den offisielle og formelle arrangøren, skal tru om det var ungdomslaget som hadde ansvaret? Denne festen var i romjula. Så var det ein fest litt seinare, omkring trettandedagen, om eg ikkje tek heilt feil.
   Den første festen var langt på veg vår fest. Me baud på opplesing, spørjetevlingar, ja, kanskje eit lite juletablå på scena. Og så gjekk me rundt treet og song mens Veberg'en spelte på det gebrekkelege orgelet.
   Høgdepunktet var når nissen kom med appelsiner eller kva det no var han hadde i sekken. Og då må eg fortelje at eit av dei aller tidlegaste minna eg har oppe i skolten, er knytt til nett dette. Kan eg ha vore to og eit halvt år? Tre og eit halvt? I alle fall vart eg så skremd av denne skjeggute fanten at eg hylskreik og gav blaffen i appelsina som eg vart bydd. Eg lét meg ikkje trøyste, i alle fall ikkje før nissen letta på maska og avslørte at det var onkel Anders som løynde seg bak det ofselege, kvite skjegget. Heilt trygg var eg truleg ikkje, då heller. Det var vanskeleg å skjøne at ein skummel nissefant samstundes kunne vere ein snill onkel. Jamvel om han baud på appelsiner.
   Du ska'kje ta imot ka so helst hos fremmende manna...

onsdag 21. desember 2011

TUNVÒRDEN

Denne segna fortalde dei gamle. Han gamle Hans var bonde på garden vår midt på attenhundretalet. I Vinjes Dølen står det på trykk ein fyldig variant av segna, nedskriven av ei lærd og tiltaksrik kvinne i bygda. I den varianten står det at det var Søren i Flekke som opplevde dramaet. Far til Hans heitte Søren. Det er vel kanskje slik at dei gamle i barndommen min ønskte å dra soga nærmare si eiga tid. Men slik hugsar eg segna:
Da va rett fyre jul atte Gamle-Hansen hadde vo i Dale et ærend. Da va åt å skymast då han rei heimatte, å då han va komen néom Stavsbrekka, trefte han et par fremmunde kara attemæ Storesteinane. Dei hadde mæ seg ei store drikkekrus, å dei bau han tå bryjja sitt å sa:  ”Du ve vel ikkje bere ut jula fy oss?”  Krusa va kjøle fine og fyseggjore med syllj og gullj, men Hans’n tømde drikke so va i’inne attom seg. Noke kom på hesteryggjen, å da va so sterkt atte da svei håra tå hesta. Då vart fremmundkarane rasande å prøvde å få fat i an. Men Hans’n rei da fortaste han vannj, å krusa hadde han mæ. Å karane itte. Sørnin i Gara horde spetakkele helt ner i Garatune då dei kom riandes ner Vellereina. 
   Hans’n gredde så vidt å halde dei unda helt te an kom heim i ovahogstune..Då ropte han på Tunvòren atte han måtte komme å hjelpe te. Tunvoren kom, å da vart ett gruelde basketak. Men Tunvoren vannj yve dei te slutt, men då va an helt utsleten. ”Du må aldre komme so tungt te gars oftare, husbonden min,” sa an.
   Den fine krusa vart verande på gara, men eg he’kje sitt’ne. Tunvòren budde på gamlestaulofta, å den som prøvde å leggje seg i senja hass, risikerte å verte hivde ut.

tirsdag 20. desember 2011

NISSETID

På trehundretalet budde det ein snill biskop i Vesle-Asia som heitte Nikolaus. Han skapte seg eit ettermæle som ein snill og gjevmild fyr. Ja, så generøs var han at han vart tilkjend helgenstatus med minnedag den 6. desember. Og då kunne folk minnast gubben med gåver til verdige trengande eller andre snille folk. Men ikkje berre det: Sidan det no var jul, slo folk like godt i hop nikolausmarkeringa med julefeiring, så slapp dei å blakke seg heilt på presangar. Og Nikolaus vart til Nils, som vart til Nisse, eller til Klaus, Klaas eller Claus. Med heilag (eller Sankt eller noko liknande) framfor. Neste gong du ser den amerikanske versjonen i sid kåpe, kan du tenkje på ein bisp i fullt skrud. Kva nordpolen har å gjere med fyren, forstår eg ikkje.
   Her oppe i Norden tok me til takke med ein liten, hauggammal gubbe som stort sett budde på låven eller i eit anna uthus. Ja, ofte budde han i ein haug ved tunet - Haugbonden eller Haugkallen. Han heitte ikkje nisse før danskane begynte å forveksle han med bispen frå Myra. Svenskane kallar han for Tomten eller Tomtegubben den dag i dag: Gubben som heldt til på tomta, eller i tunet. Tuftekallen var eit anna namn. Eller Tunvorden, som tyder tunvaktaren. I grunnen var han gjenferdet etter han som rydda garden, difor kalla somme han for Rudkallen. Og hans lagnad og misjon var at han ikkje kunne døy skikkeleg, men passe på at garden og folket der var på stell. Det minste ein då kunne gjere for han, var å gje han eit fat graut julenatta.
   Eg er så heldig å vere oppvaksen på ein gard der det budde ein tunvord, som dei sa. Han budde ikkje i løa, men i "gamlestaua" - gamlastovo ville det verte på sunnhordlandsk. Oppe på loftet der stod ei seng, og der sov tunvorden. Viss du tillèt deg å leggje deg i den senga, risikerte du at han kasta deg ut. Så seier segna. Gamlestaua er riven, og eg er slett ikkje sikker på kvar tunvorden held til lenger.
   I morgon tek eg og skriv om då han verja husbonden mot trollpakket i Stavsdalen.

mandag 19. desember 2011

BEINET SOM GJER AT SAUEN IKKJE KAN SNAKKE

Me hadde skoltesundag i går i Bekkjarvik. No er det å seie at eg har ikkje eigenhendig flådd, salta og røykt skoltane i år. Liekeeins som i fjor gjekk me på krambua og kjøpte. Dei kom frå Voss, heitte smalahove, var svidde og ikkje flådde, var i meste laget salta og skamrøykte. Alle rundt bordet (Anne, Tore og eg) var samde om at sjølvgjort er velgjort. Sist me flådde skoltar sjølve, var Tore delaktig. I år har eg fått mykje sneiord frå den kanten for at eg ikkje har kome meg til med flåing sjølv. Men neste år, seier han, neste år får eg goood tid til å hente heim skoltar og flå. Ja, hente frå slaktehuset i Ølen, meiner han nok. Så drastisk er ikkje han heller at han meiner eg skal til skogs og jage heim smale til flåing.
   I barndommen min brukte dei gamle å vise fram eit bein som ligg i overgangen frå tunge til svelg i saueskolten. "Sjå her," sa dei og heldt beinet opp i vêret mellom tommelen og peikefingeren, "her er da beine so gjere at sauen ikkje kan snakke!" Sjølv har eg nok gjort det same gong etter gong. Men i går var det Anne som i triumf rette fram beinet: "Her er det beinet du snakkar om, som gjer at sauen ikkje kan snakke!"
   Eit slikt bein har nok ikkje eg bak i kjeften.

onsdag 14. desember 2011

PRODUKSJON AV JULEHEFTE

På denne dagen, som hadde vore bursdagen til Arne storebror om han hadde fått leve, kan eg ikkje unngå å dra han inn i forteljinga. Eg knyter dessutan skrivinga opp til gårsdagen og temaet julehefte.
   Eg var ikkje fornøgd med berre å lese og selje hefte i gamle dagar. Eg fann det nødvendig å produsere eit hefte sjølv. Eg hadde (og har) fire syskenborn som eg hadde mykje omgang med - i alle fall dei tre gutane Ove, Asbjørn og Peter. Else Karin er nokre år yngre, ho er jente og heldt heller lag med systera mi, for dei er jamgamle. No har eg fått presentert syskenborna mine i Flekke. Dei budde eit par kilometer frå heimen vår, Peter eldstemann er nokre månader yngre enn meg, og så var det om lag to års aldersskilnad mellom dei tre gutane.
   Så var det julehefteproduksjonen. Eg reiv ut nokre midtsider or stileboka, skreiv og teikna. Men dette siste var ikkje mi sterkaste side. Derimot hadde eg ein storebror som meistra det meste. Også å teikne. Eg leigde han inn til å teikne ei lita steinhytte som gutane i ei forteljing lødde opp ein uvêrsdag. Det var - slik eg trur eg hugsar det - ei naudløysing dei tydde til for å få tak over hovudet. Men hytta vart for fin til å passe med forteljinga. Arne sette nok si ære i å teikne ei pen steinbu. Dermed laut eg skrive eit tillegg til forteljinga: Gutane la seinare ned tid, omtanke og arbeid i å mure seg ei pen leikehytte der den samanraska bua stod.
   Eg var tidleg ute, eg begynte arbeidet med heftet i oktober. Til jul fekk ilkjensungane overrekt produktet, som kanskje var til større glede for utgjevaren enn for dei potensielle lesarane.

tirsdag 13. desember 2011

JULEHEFTA

Kvar i all verda er julehefteseljarane?  Me har ikkje hatt nokon slike handelsfolk på døra i år. Rett nok hadde dei nok kome til fånyttes, for me har kjøpt inn dei hefta me treng. Smørbukk, Tuss og Troll, Vangsgutane,  Stomperud, Blondie og Nemi. I år som i fjor. Og året før. I mange år. Dei kjem på bordet julafta og hamnar i  ein boks oppe på hemsen om lag samtidig med at juletreet vert kasta ut. Nemi har me ikkje mange årgangar av, men samlinga av dei andre tek etter kvart imponerande dimensjonar. Me har ein del av dei som eg gøymde og hegna om i min barndom og. Ja, ein gong eg hadde pengar til overs, kjøpte eg ein bunke gamle smørbukkar frå førtiåra.  Nokre av dei eksisterer framleis.
   Eg dreiv nokre år og gjekk på dørene med hefte, eg og. Det var vel rundt komfirmasjonsalderen, plluss/minus. Hugs på at me vart tidleg vaksne på den tida og konfirmerte som fjortenåringar. Takka vere heftesalet sopte eg inn litt kapital som kom vel med i julestria. Eit par år gjorde eldste son min det same. Me budde på Husnes, han var vel åtte-ni år, og han rusla rundt med ein bunke Smørbukk, Tuss og troll og Juletre. I dei dagar skreiv eg noko som kan kallast forteljingar og fekk på trykk i Norsk Barneblad og jamvel i Juletre. Gutlarven brukte meg som argument for å få selt bladet: »Pappa har skrive i det.» Eg veit ikkje om det hjelpte det grann. Dei kjøpte iallfall Smørbukk, men der hadde ikkje eg noko ansvar for  verken tekstar eller teikningar, heldigvis for bladet.
   I min barndom, og  før eg begynte som agent for julehefte, var det ein godt vaksen kar frå ei nabobygd som la ut på handlarferd med julehefte i veska. Jul etter jul. Nokre kroner vart det. Men vel så god butikk gjorde han på at han fekk både middag og nonsmat hos dei potensielle kundane sine dei dagane.
   Så lur var ikkje eg.

mandag 12. desember 2011

BLESMETID

Eg spurde ein sauebonde som sit på arbeidsrommet på skulen om sauene hans hadde blesma bra no i det siste. Han såg spørjande på meg og lurte på kva eg meinte. Eg laut fram med ei forklaring, og då kunne han opplyse at det stod bra til i sauefloren. "Kva seier de då om sauer når dei vil parast?" "Tja, me kan no seie at dei byr seg ...," var svaret, som kom med usikker røyst.
   No tenkte eg med meg at denne bonden, som er lærarson frå Voss og gift til ein gard i Kvinnherad, ikkje har gjort seg nok kjend med terminologien i faget. Så eg spurde ein annan sauebonde, innfødd kvinnhering frå indre luten, kor det stod til med blesminga. Han var like undren. Men språkinteressert er han og ville gjerne vite etymologien bak ordet. Til no har eg ikkje funne ut det. Men ordet er oppslagsord i fleire slags ordbøker og finst jamvel både på Island og i Sverige. Det er altså ikkje noko som me sunnfjordingar har dikta opp.
   Eg vil tru at dei fleste sauene har fått sitt no, at julestemninga snart kjem sigande til saueflorane, og at desse ullute beista ikkje får mistanke om kva me skal ha på duka bord julafta.
   Det er ikkje mykje eg har å fortelje om blesming og saueparing frå mi tid som bondegut i Flekke. Frå og med 1961 var eg som regel heilt andre stader enn i og kring saueflorane. Men eitt år, truleg første året i studietida, kom eg tidleg heim om hausten. Ferdig med mitt philosophicum. Då vart eg send ned etter avlsvêren fordi det var sauer i floren vår som blesma. Eg gjekk og henta vêren, som følgde meg med verdige, rolege steg opp vegen, over brua og forbi Finnfloren. Der ville han inn. Han insisterte, men eg protesterte. Eg måtte hale og dra, lokke og truge for å få han derifrå og med meg heim.
   "Korleis finn han rette sauene?" spurde eg papen. Det var dumt spurt, skjønte eg: "Da he'kjan nòke problem mæ," fekk eg til svar.
   Då er det sikkert verre for mannfolka.