lørdag 19. november 2011

ENDÅ EIN BURSDAG

    Om lag slik såg ho ut på den tida eg for første gong     var  med og feira bursdagen hennar.  Då ho naut denne frukosten, hadde det gått nokre månader sidan omtalte feiring, me var nyforlova og vel forlikte.

Eg har meir enn ein gong skrive tankevekkjande tekstar når folk har feira år. Eg har jamvel skrive om meg sjølv og fireårsdagen. Men eg har ikkje markert mi eiga kjære fru Anne på dagen hennar. Det skal eg gjere godt att i dag. Og sidan ho ikkje les bloggen min av ein eller annan merkeleg grunn, kan eg skrive kva eg vil.
   Det er eit svært rundt år ho fyller. Del det på to, del det ein gong til på to,  del det du då fekk, på to, del det på to ein gong til og endå ein gong. Og del det på to for siste gong. Kva fekk du då?
   For førtifire år sidan var eg med for første gong og feira dagen hennar. Sjølve bursdagen begynte nok klokka tolv den festnatta. Me var nokre få selskapsløver og selebrerte henne og eit par av veninnene hennar som hadde bursdagar nett på den tida. Strengt teke burde eg ha sete heime på hybelen på Lægdene og lese meg opp til eksamen i historie, som gjekk av stabelen i dei dagar. Men kva gjer ikkje riddaren for ei jomfru?
   Den bursdagen hennar eg hugsar best, var ti år etter den eg no har skrive om. Me budde på Husnes, me var svært så etablerte med tre fortryllande gutar, me feira trettiårsdagen til Anne, og me venta gjester frå Os: Sunniva, Anders og dottera deira. Dei skulle kome med herøysundsbåten om kvelden, og Anne drog av garde med Asconaen og skulle hente. Det var snakk om ei mils køyring. Den hausten kom vinteren tidleg, det var kuling og snøkave,og slett ikkje noko vêr å dra ut i. Eg sat att åleine med dei tre smårollingane og venta.
   Då tida var moden for heimkome, var det ingen bil, ingen Anne og ingen bjørkelofamilie å sjå eller høyre. Tida gjekk, eg vart meir og meir fælen. Ute ulte det, og snøen fauk horisontalt, vertikalt, og i endelause mengder. Klokka gjekk, ein halv time, tre kvarter, ein time over tida. Hugs at det ikkje var mobiltelefonar i kvar ein lomme på den tida; skulle du ha noko slikt, måtte du betale ein formue og ha svært god plass, dei var store som amerikakoffertar. Nei, me hadde ikkje eingong fasttelefon på den tida. Ikkje lett å finne ut kva for grusam ulukke som hadde hendt. Eg såg for meg ein bil som låg endevend utfor ein hammar med ei sundslegen trettiårs jente, eg heldt på å sprengjast av panikk. Kva skulle eg seie til gutane, som lurte på kvar mamma vart av?
   Der kom det folk på døra! Lensmann og prest, kanskje? Nei, under over under, inn kom tre store festsugne og ein liten søvnig snømann, alt vel, båten var berre halvannan time for sein på grunn av uvêret.
   Heldigvis har eg sjåføren enno! Men i kveld er det ikkje snø i lufta, temperaturen er oppunder ti varmegrader og det er vindstille.
   Me har hatt ei roleg feiring med yngsteguten. Ingen gjester frå Os i år, nei! Og herøysundsbåten er innstilt for fleire år sidan.

onsdag 9. november 2011

KARL DEN STORE

I dag skal eg ikkje skrive om hendingar på taket. I dag skal eg bable om laust og fast. Til dømes om Karl den store. Elevane mine i historie har fått som oppgåve å lage eit kjapt historisk spel om kroninga av Karl juledag år 800. Det har tidlegare elevar gjort med vekslande hell. Dei fleste har kosa seg litt med det. Klassen er oppdelt i grupper på fire-fem elevar, og alle gruppene skal altså spele denne sentrale hendinga i europeisk historie. Kvar gruppe får fem-seks minutt.
   Han Karl hadde nyleg redda paven frå eit fornedrande fangenskap hos langobardane. Såleis hadde kongen eit godt tak om den maktglade paven. No var Karl på julevitjing i Roma, og under messa i den gamle Peterskyrkja kom forlåte meg paven bort og sette keisarkrona på hovudet til frankarkongen. Heilt utan varsel, er det sagt. Vest-Europa hadde ikkje hatt keisarar sidan den siste vestromerske keisaren med det strålande namnet Romulus Augustulus vart avsett i året 476 av germanarhovdingen Odovakar. Då var det om lag ingen ting att av det mektige Romarriket, trass i det flotte namnet på keisaren. Det vil seie, med Konstantinopel som hovudstad var den austlege delen av riket i full vigør.
   Kong Karl var frankar, altså av germansk ætt, og no skulle  han rykkje Romarriket ut or dvalen. Eg er søren meg ikkje sikker på om kongen tykte meir om denne uvarsla pavegjerninga enn han Obama tykte om å få Nobels fredspris. Det å få gåver og utmerkingar har sin pris. "Eg fryktar grekarane, og spesielt når dei gjev oss gåver," sa trojanaren då han fann den digre trehesten på torget. Like etter sprang dei væpna grekarane ut or hesten og inntok byen.
   Ut gjennom mellomalderen brukte paven og tilhengjarane hans å peike på hendinga juledag år 800 når praten kom inn på kven som skulle styre kven, keisaren eller paven: "Sjølvaste Karl den store fekk keisarmakta frå paven ved kroninga. Ergo står paven øvst!" sa kyrkjefolket. Dei laga jamvel forfalska dokument som skulle prove at Karl var samd i ei slik rangordning.
   I 1804 henta førstekonsul Napoleon paven frå Roma til Paris, men diktatoren sette keisakrona på sitt eige hovud og på fru Joséphine. Paven fekk berre sjå på.

tirsdag 8. november 2011

ULING MOT MÅNEN

Eg har vore oppå andre tak enn vårt. For om lag tjuefem år sidan hadde me ei festsleg samkome på Husnes hos Svanhild og Gunnar. Dei var våre nære grannar i nokre år, og Gunnar var dåverande kollega og er noverande bloggkollega. Me feira at skuleåret var slutt, at ferien var komen, at sommaren var i full bløming, og at me kunne ta ein fest i lag.
   Utpå kvelden oppdaga eg at det var folk på taket. Eg stod på verandaen deira, som har utgang frå stova i andre etasje. Korleis kunne dei ha kome seg opp, tru? Eg ville ikkje vere dårlegare enn dei som sat og skravla der oppe. Då var eg altså tjuefem år yngre og eit kvart hundreår ledigare og sprekare enn no, så opp kom eg, langs takrenner og hjørnebord. Først då såg eg stigen som stod på ein annan kant.
   På mønet sat forfattaren Ragnar Hovland, som på den tida var vår gode granne og lærarkollega, saman med eit par andre festdeltakarar. "Kva er det de driv med her?" spurde eg. "Eg fekk så lyst å ule mot månen," fortalde Ragnar.
   Så då sat me der og ulte mot månen ei stund før me klatra ned og tilslutta oss festlyden att. Denne gongen brukte eg stigen, eg òg.
   Det ryktest i grannelaget at det hadde vore ei underleg dyrisk læte i Haugavegen den natta. Kunne det ha noko med festen hos han Sandvik å gjere? Elle gjekk det ville dyr og luska kring husnovene?
   Mange år seinare  gjorde Odd Nordstoga suksess med songen om grisen som står og yler. (Somme hefter seg unødvendig med detaljar og meiner at griser yler ikkje, dei gryler. Men denne grisen ylte altså, og det kan me godt seie om stemma frå ein gris i yttarste dødsfare.) Det var Ragnar som skreiv teksten til visa, ikkje han Odd sjølv. Gunnar meinte at songen måtte vere inspirert frå seansen på taket hans. Men dette har Ragnar avsanna: Visa var skriven fleire år tidlegare. Då måtte det i så fall vere omvendt: Tanken om å klatre på taket kan ha vorte inspirert frå testen.
   Taket til Svanhild og Gunnar er ikkje så bratt som vårt, men månen er nesten like fin på Husnes som her i Valo.

mandag 7. november 2011

ENDELEG PÅ BANA ATT, OG PÅ TAKET

No har bloggtørken vore heilt urimeleg lang og grunnlaus. Etter press frå bloggfansen (rett nok berre to av dei) har eg bøygt meg for presset og kasta meg over tastaturet. Så skulle ein tru at eg har samla opp eit lass med gode idear. Nei, det kan eg ikkje skryte av. Dermed vert det eit par kommentarar til noko eg har gjort i det aller siste.
   Eg har vore på taket. På huset vårt. Eg likar meg godt der oppe når vêret er lagleg og lufta klår. Det er ikkje ofte eg er der, det kan gå år mellom kvar gong. I fjor var eg forresten opp og skrapte laus litt mose. Det ærendet eg hadde no, var å slemme skorsteinspipa. Det gjer eg av og til. Ikkje kvart år, ikkje annakvart heller, men når eg tykkjer ho krev det. Det kan vere to årsaker til det. Dei første åra etter at huset var bygd, trekte ho litt væte, som viste seg på soverommet der ho kjem fram i dagen under taket.. Ein gong kom det forlåte meg ei våt stripe heilt ned i stova.
   Huset vårt står på "en værhaard Plæt", som Henrik skreiv. (Nei, han nemnde ikkje huset vårt, det galdt noko heilt anna). Når søraustkulingen og regnet står på som verst, skal det ei god pipe til for å halde alt vatnet på utsida. Det kan finne på å trengje inn i pussen og krype nedover. Det har eg lært. Og då hjelper det med litt Hey'di år om anna.
   Men denne gongen var det helst  kosmetiske grunnar til at eg klatra opp på taket. Pipa såg litt for grimete ut. Det hadde runne nokre sotflekker ned på sidene, og det grodde grønske her og der. No skin ho som ei brur og er sikkert tett som ein ... tja, kva passar det å skrive her? Brudgom? Nei, det passar ikkje. Nok om det.
   Det var synd at eg hadde arbeid føre meg der oppe. Kanskje eg heller burde ha klatra opp for å sitje der og nyte utsikta, sole meg eller syngje "Grisen står og hyler"? Det er fint på taket.
   Men det kan vere farleg på eit tak. Kong David sat ein gong på taket og såg grannekona Batseba som lauga seg i hagen sin. Han vart så teken av synet at han fall i synd, og det utvikla seg til ei sørgjeleg historie.
   Men eg såg ikkje noka grannekone der eg sat, eg.