onsdag 13. januar 2010

KULDEN GJEV SEG IKKJE

Men så har han mykje å ta att etter mange mildvêrsvintrar. Og eg som tenkte at eg skulle fotografere til pynt på julekortet rosene våre og dei spanske margerittane som dreiv og blomstra ute i hagen tidleg i desember. Den gong ei. I staden går det hardt på veden. Men eg  trur han skal halde sesongen ut. Skjønt, kven veit?  Viss jula varer heilt til påske, vert det vel vinterkulde til 17. mai.
   Då eg klatra opp i femte klasse (eller femte skuleåret, skulle eg seie,) arva eg jobben som fyrbøtar på Flekke skule. Brørne mine hadde hatt jobben før, men no var Steinar begynt på realskulen. Forresten var både jobben og løna mindre dette året. Dei hadde skrudd opp elektriske omnar, så dei fleste dagane slapp eg fyre. Men høgste vinter heldt ikkje omnane standarden som lærar Sigurd Årøy hadde sett. Var det for kaldt, skulle eg fyre i omnen. Han definerte ein minimumstemperatur som me kunne lese av på termometeret oppe ved tavla. Var det atten grader, tru? Seksten? Hugsar ikkje sikkert. Men det eg hugsar, var at han begynte dagen med å sjekke gradestokken, og låg søyla under det definerte minimum,  bles han i hendene, og eg fekk tilsnakk viss det ikkje var fyr i omnen.
   Frå min synsstand var dette eit heft. Med til jobben høyrde sjølvsagt vedsaging, og det tok tid og krefter. Og ved skulle berast inn or skytja ved enden på skuleplassen, og så kom putlet med å få fyr i omnen. Det var mange andre gjeremål eg sette meir pris på om morgonen før me skulle begynne med bibelsoga. Så viss eg såg at gradestokken låg rett under den fastsette grensa, lurte eg meg til blåse litt på han nett då Årøyen kom i gangen. Dermed steig søyla litt, Årøyen godtok varmenivået og slapp å blåse i nevane. Ikkje hugsar eg at me sat og fraus heller.

1 kommentar:

  1. No kjem det fram, både juks og fanteri. Ja du Reidar har no alltid vore ein luring.

    SvarSlett