søndag 14. februar 2010

OLYMPISKE VINTERLEIKAR

No er dei i gang borte i Canada. Det er mine syttande vinterleikar. På ein måte har eg vore med på dei fleste, iallfall framfor radio og fjernsyn. Den første, i St. Moritz i 1948 kan eg ikkje skryte på meg at eg hugsar. Fire år seinare var det i Oslo, og me sat attmed radioen heime og lydde andektig då Hjallis henta heim sitt tredje gull. Det vil seie, eg var nok ikkje så andektig som papen, hunden Lukki og dei to eldre brørne mine. "Vær still i stua!" sa Finn Amundsen i reporterboksen då han skulle lese av tida Hjallis fekk på 10 000 meter'n. "Dar høyre du," sa papen, "du me ve stille!" Og tida var god: 16.45.8. Men eit par veker før hadde han sett ein uslåeleg verdsrekord på Hamar: 16.32.6. Åtte år seinare slo dei han grundig i Squaw Valley, først ein svenske, så fastsette Knut Johannesen den nye, uslåelege verdsrekorden til 15.46.6. I dag er verdsrekorden komen ned i 12.41,69, altså fire minutt kjappare enn Hjallis på Bislett i 52 og tre minutt kjappare enn Kupper'n i 1960. Ein gong på slutten av femtitalet spurde ein journalist nokre ekspertar om kor langt ned dei trudde verdsrekordane på skeiser kunne kome. Dei dristigaste tipsa for mila var tider ned mot seksten minutt. Men Hjallis svarte: "Dem kannj itj gå under nullj, for det går itj an!"

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar