Papen kvitta seg med gamlemerra då ho var 21 år og eg var 17. Det var med tungt hjarte, han var verkeleg glad i den øyken. Det som eg skal skrive om, hende ein av dei aller siste vårane me hadde henne.
Det var laurdag ettermiddag, Papen gjekk ned til Flekke for å handle til helga. Han hadde nok med seg den brune ryggsekken sin. Og eg var pålagd å harve gjødsel som var spreidd utover bakkane ovanfor og utanfor løa. Eg henta merra og sela henne, men før eg skulle spenne henne for, måtte eg snu harva og sleppte merra ein augneblink. Der for beistet frå meg, lett trippande ned bakkane og forbi gamleløa, bortover vegen med raskare og raskare steg , opp forbi Storehaugen og forsvann. Eg etter, ropte og skjente, men til inga nytte. Då eg kom bort mot ungdomshuset, såg eg vellehesten kome i fullt firsprang ned Vellereina. Ikkje lenge etter kom Anton Vellene småjoggande etter. Men hesten deira runda ungdomshuset og for ned Tunbakken utan å bry seg om verken meg eller Anton.
Saman rusla me ned til Flekke, og Anton kunne fortelje at han og skulle gjere eitt eller anna arbeid med øyken, som brått skapte seg galen, reiv seg laus og for i galopp fram vegen. Hesten hadde nok fått med seg at merra vår var på rømmen og ville slå lag. Eller var det noko dei hadde avtalt?
Utanfor Odd-butikken stod Papen og fleire andre kallar, og Oddvar Igelkjøn kunne skildre opptrinnet frå sin synsstad: "Besso da va so sette Ragnvald'n i: 'Dar kjeme da enn øyke ner gòta. Nei, så forsyne meg e da kje merra mi! Å dar kjeme da endå enn øyke!' Og rett ittepå ser me i to haue oppi Garatuna so strekkje hals fyst enn vei, so hinn veien. Å dar kjeme forsyne meg Anton'n å Reidar'n spaserande ner Gòta!"
Øykene tykte at spøken var grei nok så langt og lét seg fange. Eg hugsar ikkje om eg fekk fullført harvinga til helga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar